"After Hours - En mørk og dyster komedie om en manns surrealistiske reise i nattens mystiske gater"

En setning som kan kalles perfeksjon når det gjelder denne filmen. En setning som forklarer hva slags film dette er. Dette er ikke en film som passer for alle, heller ei en film man ler høyt av, men snarere humrer litt for seg selv. Dette er ikke en film man ser på dagen, dette er en film som passer perfekt til kvelden, eller i nattens mørke. Grunnen til det er vel fordi filmen er sort, nesten sortere enn kaffe. Er man så uheldig og skrur på tven og havner midt inni denne filmen, så kunne man aldri gjette at det faktisk er en komedie, man skulle tro at det var et depressivt drama. Ikke at dét er en dårlig ting, nei tvert imot.

Husker jeg så denne som en ung gutt. Jeg var vel 11-12 år. Siden da har jeg alltid hatt den i bakhodet. Husket ikke hva den het, alt jeg husket var små glimt. Jeg har alltid vært interessert i surrealistiske filmer, og dette er en av de jeg har vært mest nysgjerrig på. Kikket igjennom en liste over surrealistiske filmer for et par år siden, og stoppet pent da jeg så denne. Noe var spesielt med den, det var som om jeg hadde hørt om den før. Kjøpte den, og for en liten lettelse det var da jeg endelig fant ut at det var den mystiske filmen jeg hadde lett etter i årevis.

Plot: Paul Hackett (Griffin Dunne) møter en ung kvinne ved navn Marcy Franklin (Rosanna Arquette) på en kafé. Begge to deler samme interesser, for eksempel Henry Miller's verker (en amerikansk novelleforfatter og kunstner). Marcy bestemmer seg for å legge igjen et telefonnummer, og forklarer at hun bor sammen med en venninne som selger papirvekter. Senere samme dag, så bestemmer Paul at han vil kjøpe noen av disse papirvektene (selv om han ikke trenger det), og tar snarest turen til Marcy. Kvelden kommer og intet vet han om at hele turen blir et rent helvete. Han bruker hele natten på å prøve å komme seg hjem, håndtere sinna taxisjåfører, døde kvinner, klumsete ranere, merkelige skulpturer og ustabile serveringsdamer, for å nevne noe.

Regissør: Hadde det ikke vært for at Luis Buñuel døde 3 år før denne filmen ble laget, så skulle man tro at det var han som hadde laget den. Fordi her får vi servert utallige uforklarlige ting. Ting som rett og slett ikke gir stor mening. Som om et ekkelt mareritt har blitt virkelighet. Men nei, det er ikke Buñuel som har stått bak denne filmen.
Produsentene bak filmen hadde sendt manuskriptet til Martin Scorsese på den tiden han holdt på å lage The Last Temptation of Christ. Scorsese svarte aldri, så de måtte finne seg en ny regissør. En av produsentene kom til å tenke på en kortfilm hun hadde sett en tid tilbake. "Vincent" regissert av Tim Burton. Hun synes at det hadde vært en perfekt film for han å utføre. Manuset ble sendt, og hun fikk svar kort tid etter: Burton ville lage filmen.
Et par måneder gikk, så plutselig fikk de nyss om at Scorsese ville lage filmen, der og da. Det lot seg ikke gjøre å ferdigstille The Last Temptation of Christ på grunn av pengemangel, så Scorsese ville prøve seg på et helt nytt prosjekt. En av produsentene nevnte dette til Burton, og Burton sa at han aldri ville komme i veien for Scorsese når det gjaldt filmer, og trakk seg fra prosjektet på flekken.

Scorseses perfeksjon: Alt man ser i filmen er filmet så å si om natten. Scorsese ville lage den slik, da det ga en viss marerittaktig følelse. Han begynte å filme da solen gikk ned, og var ferdig med å filme så fort solen gikk opp. Scorsese var også veldig nøye når det gjaldt kinematografi, mange av innstillingene ble blant annet laget ved hjelp av kjøringer. Scorsese hadde også laget beskrivelser over alle scenene. Alt var planlagt på forhånd, alt fra kameravinkel, til hva som skulle utspille seg i scenen. På denne måten var det mye lettere for skuespillerne å vite hva salgs type film Scorsese ville at det skulle bli.

Skuespillertalent: Hovedrolleinnehaveren (Griffin Dunne, også produsent) fikk virkelig kjørt seg under filmingen. Scorsese ville at ting skulle se så virkelig ut som mulig, så han spurte Griffin om han kunne unngå sex og søvn i perioden de filmet, slik at man fikk en følelse av paranoia i uttrykket til Griffin. Griffin hadde også samme innstilling, før en scene hvor han skulle se veldig sliten og trøtt ut, så bestemte han seg for å løpe rundt kvartalet og tilbake, deretter å løpe rett inn på settet. På den måten så ble skuespillet mye mer realistisk.

Endelse: Under filmen så skjer det kun dårlige ting med hovedpersonen, så produsentene lurte på hvordan de skulle ende filmen. Skulle de la det gå galt med hovedpersonen? Eller skulle de ende det på den tradisjonelle måten, hvor ting går den rette vei? Så de bestemte seg å gå for den mer depressive slutten. Men etter masse irritasjon og klager fra publikum på testvisninger, så var de nødt til å velge en mer nøytral slutt.

Hadde det ikke vært for After Hours, så hadde det vært en stor mulighet for at Scorsese ikke hadde laget noe mer film. Han var såpass deprimert etter at The Last Temptation of Christ gikk til helvete, at han mistet helt lysten. Heldigvis bestemte han seg for å lage denne filmen, og ting gikk den rette vei. Scorsese takket produsentene for at de fikk han til å få lysten til å lage film tilbake. Han vant pris for beste regissør i Cannes året etter.