Eivind og Martin har allerede rukket å få med seg én av festivalens filmer, og som vanlig vil vi følge opp med videoer og skriftlige omtaler av filmer fra festivalen helt frem til festivalens siste dag, tirsdag 16. mars.

Videoen kan du se her:

Husk å sjekke innom Filmbyen.no jevnlig, for flere omtaler og videoer. Ikveld er det duket for festpremiere og rød løper når festivalen sparkes igang for alvor, med se-og-hør-filmen "En helt vanlig dag på jobben". Filmbyen følger opp med video fra den røde løperen senere ikveld.

Følg med!

Dusan Makavejev vart fødd i 1932 i Beograd, som var hovudstaden i Jugoslavia på den tida. Allereie som bitte liten unge vart Makavejev interessert i film, og det skal me takke ”Snow White and the Seven Dwarfs” og Katten Felix for. Men barndommen hans var prega av mykje meir enn berre amerikanske teiknefilmar. Under andre verdskrig opplevde han nemleg nazismen på nært hald, og han fekk kjennskap til korleis eit totalitære regime utøvde makta si. Dette skulle verte eit gjennomgåande tema i filmane hans.

Som psykologistudent på byrjinga av 50-talet, fekk Makavejev auga opp for kjende psykologer som Sigmund Freud, Erich Fromm og Wilhelm Reich. Dette skulle også vere med på å forme filmkarrieren åt Makavejev. Ved sia av studia, byrja han å lage kortfilmar, men den fyrste spelefilmen kom ikkje før i 1965: ”Covek nije tica” (”Mennesket er ingen fugl”). Filmen handlar om ein flittig fabrikkarbeidar i Serbia som forelskar seg i ein frisør. Her blandar Makavejev fiksjon og dokumentar om kvarandre og pyntar verket med ideologikritikk og seksuelle undertonar. Alt dette går som ein raud tråd gjennom heile filmografien hans.

Etter eit par nye filmar, deriblant Sølvbjørnen-vinnaren ”Nevinost bez zastite” (”Innocence Unprotected”, 1968), kom den internasjonale gjennombrotsfilmen i 1971. Med ”W.R. - Misterije organizma” (”W.R. - Organismens mysterier”) tøygde han grenser for kva som er akseptabelt å vise på film og nådde toppen av karrieren sin. Filmen tek utgangspunkt i ideane som den radikale psykoanalytikaren Wilhelm Reich utvikla. Han meinte at seksuelle drifter ikkje får lov til å utfolde seg naturleg i samfunnet, og at mennesket vert fysisk øydelagt og politisk slavebunden på grunn av dette. Makavejev nytta desse ideane til å lage ein lappeteppefilm som er delvis ein dokumentar og delvis ein fiksjonsfilm.

I ”W.R. - Misterije organizma” følgjer me mange ulike parallellhandlingar. Den eine er ein rein dokumentar om Reich og teoriane hans. Ei anna historie tek føre seg ei fiksjonsforteljing om ei jugoslavisk arbeidarklassekvinne som forførar ein sleip russisk kommunist. Transvestitten Jackie Curtis, kjend frå eit par Morrissey & Warhol-filmar, opptrer i ein annan episode. Me får også sjå The Fugs-vokalisten Tuli Kupferberg springe rundt i gatene i New York med leikevåpen som han peiker mot tilfeldige forbipasserande; ein sekvens som hånar USA-imperialismen så det står etter! Innimellom alt dette virvaret har Makavejev klipt inn arkivopptak frå ein gammal Stalin-film, akkompagnert av ein kjend nazivals for å understreke at Sovjetunionen og Nazi-Tyskland eigentleg er to sider av same sak.

Mykje av merksemda Makavejev fekk for ”WR”, var relatert til dei eksplisitte sexscenene. Nærbilete av erigerte penisar var sterk kost for mange – også for oss nordmenn. Sensuren i Noreg klistra på ein svart sladd før filmen fekk kinopremiere. Og Noreg var så visst ikkje eineståande. Filmen vart til og med forboden i fleire land, blant anna i heimlandet Jugoslavia, der Makavejev måtte tole store konsekvensar for filmen. Ikkje nok med at dei jugoslaviske styresmaktene nekta honom å lage fleire filmar; dei kasta honom til og med or landet!

Men det var tross alt mange som likte filmen òg. Ein av dei heitte Francis Ford Coppola. Han ville at Makavejev skulle regissere ”Apocalypse Now”, men fekk avslag frå den kontroversielle serbaren fordi han heller ville lage ein annan film: ”Sweet Movie”.

”Sweet Movie” vart produsert mens Makavejev var i eksil i Canada. Fleire produsentar gav stønader til prosjektet, deriblant Sveriges Radio. Resultatet vart ein av dei mest sjokkerande og kontroversielle filmane som nokon gong har sett dagsljos. ”Sweet Movie” kan på overflata verke som ein pervers sexkomedie, men det er heller ikkje vanskeleg å oppdage den politiske allegorien som ligg i botn om ein har auga med seg.

Filmen fortel to parallelle historier om to kvinner. Den eine kvinna bur om bord på ein båt som er forma som andletet åt Karl Marx. Ho forfører dumme mannfolk og små gutungar med sex og godteri. I den andre historia møter me Miss Canada som vinn ein missekonkurranse og vert gifta bort til den rikaste ungkaren i verda – ein amerikanar med gullpenis. Gjennom desse to parallellhandlingane kommenterer Makavejev det kommunistiske aust og det kapitalistiske vest; og den enorme avskyen han har til begge ideologiane er svært tydeleg.

Ideane åt Wilhelm Reich er synlege i ”Sweet Movie” også – spesielt i siste halvdel. Miss Canada hamnar hjå eit anarkistisk kunstnarkollektiv som utøvar ein ekstrem form for infantilisme. Denne sekvensen inneheld blant anna ei middagsscene med eksplisitte skildringar av folk som spyr og urinerer på kvarandre. Makavejev retter fokuset mot naturlege og kroppslege funksjonar som me normalt opplever som motbydelege og bortimot unaturlege i kulturen vår. Ein kan spekulere kva han ynskjer å oppnå med denne svært sterke scena, men ein kan slå fast at han korkje er ute etter å fordømme eller romantisere desse handlingane, men heller å skildre dei som vanlege eigenskapar som menneskekroppen har.

Men dei sterkaste scenene i ”Sweet Movie” inneheld korkje avføring eller kjønnsorgan i rørsle. I to ulike sekvensar viser Makavejev fram gamle arkivopptak som er langt meir oppskakande enn kva ein fiksjonsfilm kan by på. I den eine sekvensen får me sjå tyske Wehrmacht-soldatar som grev opp lika i massegravene i Katyn-skogen. Det andre arkivopptaket viser mishandling av spedbarn, såkalla babygymnastikk. Katyn-sekvensen viser fram det kommunistiske Sovjet på sitt gruvsamaste, medan babygymnastikken formidlar at den ekstreme infantilismen nemnt i førre avsnitt er ganske harmlaus og uskuldig i forhold til dette.

”Sweet Movie” er det dyraste prosjektet Makavejev har stått bak, men både publikum og kritikarane svikta. Den neste filmen hans vart derimot ein kommersiell suksess. ”Montenegro” (1981) vart produsert i Sverige med Susan Anspach, Erland Josephson og Per Oscarsson i hovudrollene. Anspach speler ei tilsynelatande alminneleg tobarnsmor som plutseleg flyktar frå heimen sin og slår lag med ein gjeng sigøynarar som driv ein merkeleg klubb, der fri kjærleik, stripping og slåstkampar med spade står på timeplanen. Denne svarte komedien er ikkje på langt nær like kontroversiell som ”WR” og ”Sweet Movie”, og kanskje dette var ein av årsakene til at filmen vart den mest innbringande filmen som Makavejev har laga.

Dei neste filmane var også veldig konvensjonelle, i alle fall viss ein samanliknar dei med 70-talsfilmane hans. I ”The Coca-Cola Kid” (1985) speler Eric Roberts ein Coca-Cola-ekspert som skal avsløre kvifor folk på den australske landsbygda ikkje drikk den svarte sukkerdrikken. Parallellane mellom Coca-Cola Company og USA er ikkje til å unngå, og dette er filmen der Makavejev fekk formidla sitt kritiske syn på USA-imperialismen til størst publikum.

Det same året som den humoristiske periodefilmen ”Manifesto” (1988), basert på novella ”For a Night of Love” av naturalisten over alle naturalistar, Émile Zola, hadde premiere, fekk Makavejev endeleg komme heim att til Jugoslavia etter eksilen som følgde kontroversane rundt ”WR”. Sia den gongen har han regissert tri mindre kjende 90-talsfilmar, der me kjenner att den gamle, sprøe og kreative Makavejev slik me hugsar honom frå 60- og 70-talet. I dei siste 14 åra har det vori blikstille frå honom på regissørfronten.

Ein kan få meine kva ein vil om Dusan Makavejev. Han har ofte vorti kritisert for å gå unaudsynt langt i dei mest ekstreme scenene og at han har mistolka teoriane åt Wilhelm Reich. Når Makavejev kastar avføring og oppkast rett i fleisen på oss, er det kanskje grenser for kor mykje det har med Reich å gjere. Men ein kan heller ikkje nekte for at filmspråket åt Makavejev er i særklasse og at fyren har hatt ein enorm påverknad over heile verda i samtida si. Eg trur ikkje den kalde krigen har vori den same utan honom.

Her er alle dei nominerte filmane med vinnarane utheva:

Beste film
"Avatar"
"The Blind Side"
"District 9"
"An Education"
"The Hurt Locker"
"Inglourious Basterds"
"Precious"
"A Serious Man"
"Up"
"Up in the Air"

Beste mannlege skodespelar
Jeff Bridges, "Crazy Heart"
George Clooney, "Up in the Air"
Colin Firth, "A Single Man"
Morgan Freeman, "Invictus"
Jeremy Renner, "The Hurt Locker"

Beste kvinnelege skodespelar
Sandra Bullock, "The Blind Side"
Helen Mirren, "The Last Station"
Carey Mulligan, "An Education"
Gabourey Sidibe, "Precious"
Meryl Streep, "Julie & Julia"


Beste mannlege birolle
Matt Damon, "Invictus"
Woody Harrelson, "The Messenger"
Christopher Plummer, "The Last Station"
Stanley Tucci, "The Lovely Bones"
Christoph Waltz, "Inglourious Basterds"

Beste kvinnelege birolle
Penelope Cruz, "Nine"
Vera Farmiga, "Up in the Air"
Maggie Gyllenhaal, "Crazy Heart"
Anna Kendrick, "Up in the Air"
Mo'Nique, "Precious"

Beste regi
James Cameron, "Avatar"
Kathryn Bigelow, "The Hurt Locker"
Quentin Tarantino, "Inglourious Basterds"
Lee Daniels, "Precious"
Jason Reitman, "Up in the Air"

Beste ikkje-engelskspråklege film
"Ajami," Israel
"El Secreto de Sus Ojos," Argentina
"The Milk of Sorrow," Peru
"Un Prophete," France
"The White Ribbon," Germany

Beste adapterte manus
Neill Blomkamp and Terri Tatchell, "District 9"
Nick Hornby, "An Education"
Jesse Armstrong, Simon Blackwell, Armando Iannucci, Tony Roche, "In
the Loop"
Geoffrey Fletcher, "Precious"
Jason Reitman and Sheldon Turner, "Up in the Air"

Beste originalmanus
Mark Boal, "The Hurt Locker"
Quentin Tarantino, "Inglourious Basterds"
Alessandro Camon and Oren Moverman, "The Messenger"
Joel Coen & Ethan Coen, "A Serious Man"
Bob Peterson, Pete Docter and Tom McCarthy, "Up"

Beste animasjonsfilm
"Coraline"
"Fantastic Mr. Fox"
"The Princess and the Frog"
"The Secret of Kells"
"Up"

Beste scenografi
"Avatar"
"The Imaginarium of Doctor Parnassus"
"Nine" "Sherlock Holmes"
"The Young Victoria"

Beste foto
"Avatar"
"Harry Potter and the Half-Blood Prince"
"The Hurt Locker"
"Inglourious Basterds"
"The White Ribbon"

Beste ljodmiksing
"Avatar"
"The Hurt Locker"
"Inglourious Basterds"
"Star Trek"
"Transformers: Revenge of the Fallen"

Beste ljodredigering
"Avatar"
"The Hurt Locker"
"Inglourious Basterds"
"Star Trek"
"Up"

Beste musikk
"Avatar," James Horner
"Fantastic Mr. Fox," Alexandre Desplat
"The Hurt Locker," Marco Beltrami and Buck Sanders
"Sherlock Holmes," Hans Zimmer
"Up," Michael Giacchino

Beste song
"Almost There" from "The Princess and the Frog," Randy Newman
"Down in New Orleans" from "The Princess and the Frog," Randy
Newman
"Loin de Paname" from "Paris 36," Reinhardt Wagner and Frank
Thomas
"Take It All" from "Nine," Maury Yeston
"The Weary Kind (Theme from Crazy Heart)" from "Crazy
Heart," Ryan Bingham and T Bone Burnett

Beste kostyme
"Bright Star"
"Coco Before Chanel"
"The Imaginarium of Doctor Parnassus"
"Nine"
"The Young Victoria"

Beste dokumentar
"Burma VJ"
"The Cove"
"Food, Inc."
"The Most Dangerous Man in America: Daniel Ellsberg and the
Pentagon Papers"
"Which Way Home"

Best kortfilmdokumentar
"China's Unnatural Disaster: The Tears of Sichuan Province"
"The Last Campaign of Governor Booth Gardner"
"The Last Truck: Closing of a GM Plant"
"Music by Prudence"
"Rabbit a la Berlin"

Beste klipping
"Avatar"
"District 9"
"The Hurt Locker"
"Inglourious Basterds"
"Precious"

Beste sminke
"Il Divo"
"Star Trek"
"The Young Victoria"

Beste animerte kortfilm
"French Roast"
"Granny O'Grimm's Sleeping Beauty"
"The Lady and the Reaper (La Dama y la Muerte)"
"Logorama"
"A Matter of Loaf and Death"

Beste kortfilm
"The Door"
"Instead of Abracadabra"
"Kavi"
"Miracle Fish"
"The New Tenants"

Beste visuelle effektar
"Avatar"
"District 9"
"Star Trek"

Reprise er en film som benytter fortellerstemmen på en god måte. Spesielt i starten er fortelleren veldig aktiv ("de møtes på en kafé, nei på undergrunnen, på en flyplass..."), og det på en måte som gjør at man blir svært bevisst på at dette er en fortelling, en fiktiv historie. Denne starten skaper en selvreflekterende effekt; man blir veldig bevisst på hvilke mekanismer som er i sving. Hvilke metoder filmmediet har å fortelle med. At klippingen og foto følger stemmen nærmest slavisk, mens musikken ser ut til å underbygge den kreative strømmen, den drivende kraften som stemmen følger. Alt henger sammen, og alle tekniske hjelpemidler underbygger motivet, med fortellerstemmen som kapteinen på skuta. Hva skjer så når fortellerstemmen slukner? Når det drivende elementet forsvinner? Jeg vil argumentere for at det er da din egen fortellerstemme tar over og du begynner å tolke på egen hånd. Du kan ikke styre handlingen slik filmens fortellerstemme gjør, men du fyller ut informasjonen foto/lyd/klipp/osv. antyder. Og her er "å antyde" et nøkkelord. Resten av denne artikkelen blir et lite dykk inn i en sekvens der både fortellerstemme og dialog er forkastet som fortellermetode, fordi foto, klipp og musikk gir bedre muligheter for skildringer. Det er muligens dødfødt å benytte en tekst i artikkelform for å beskrive denne sekvensen, men det er altså den fortellerstemmen jeg har tilgjengelig, og den har jeg tenkt å bruke til å forklare hvordan en sekvens på et minutt kan åpne opp for personlige fortellerstemmer, tolkninger og assosiasjoner.

Den nevnte sekvensen inntreffer cirka ti minutter ut i filmen; Philip (Danielsen Lie), etter å ha fått et anfall (muligens knyttet til sin forfatterdebut, det er i hvert fall den antakelsen som ligger mest tilgjengelig på dette tidspunkt av filmen), blir utskrevet fra Dikemark psykiatriske avdeling og hentes av Erik (Klouman Høiner) og resten av kameratgjengen. Selv om fortellerstemmen er aktiv i begynnelsen forteller den ingenting om hvilke følelser som brygger inne i Philip, det er noe filmen heller prøver å fortelle gjennom andre midler man har tilgjengelig. Og denne sekvensen, på bilturen hjem fra Dikemark til Oslo, fungerer etter min mening suverent i å fortelle noe, med bruk av bilder, musikk og redigering, som ikke kommer naturlig med bruk av ord.

Sekvensen i fokus starter 09.40 ut i filmen. Vi ser bilen forfra kjøre i landlige omgivelser. Vi har nettopp vært inne i bilen og vet at Philip sitter i passasjersetet foran, mens Erik sitter i midten bak. De tre andre kameratene i bilen er selvsagt viktige for filmen, men ikke i denne sekvensen. Musikken sniker seg inn og er av en sånn art som i mitt hode antyder dramatikk, men kun antyder, vi snakker ikke hele symfoniorkesteret og fioliner i full sving her. Musikken setter i hvert fall en, det jeg velger å kalle en dramatisk antydende stemning, og man aner en overgang. Fra utsiden av bilen klippes det nært inn på Philip i et utsnitt som kan være likt Eriks point-of-view. Det konvensjonelle her er vel først å klippe til Erik som ser mot Philip, men her går man rett til bildet av Philips kinn, øre og bakhodet. Også verdt å merke seg er bruken av fokus. Alt annet enn Philips hode er veldig uskarpt, noe som i følge mine antakelser krever en del, med tanke på at dette filmes i en bil. Denne bruken av fokus er absolutt med på å konsentrere seeren, og gjør det lettere å følge strømningen som kommer. Musikken overtar mer og mer for motorduren, samtidig som det klippes til Philips venstre hånd, også denne sett fra Eriks ståsted, mulig det bare er meg, men jeg aner i hvert fall et arr på håndoverflaten, og akkurat i det jeg prøver å se nærmere etter klippes det videre. I akkurat det samme området av bildet finner man akkurat den samme hånden, men nå blodig og oppskjært.

Man må bare anta at man følger et tilbakeblikk fra Eriks perspektiv. Kamera beveger seg litt og vi ser en mann som vel må være Philip i dressbukse og en hvit, men blodig skjorte, liggende på en sykeseng og få pleie av en lege. Legen holder på med den andre hånden som også har lignende kuttskader. Vi ser ingen ansikt, det er hendene som er i fokus. Dette ene bildet av en mann, liggende på en sykehusseng med kuttskader på hendene som en lege ser ut til å undersøke, svarer den dramatiske antydningen musikken legger opp til og trigger i høyeste grad nysgjerrigheten. Man får aldri en god oversikt over hva som foregår, for det klippes igjen. Nå tilbake til et nærbilde av Erik, som helt riktig ser ned mot Philips hånd. I stedet for å starte med bildet av Eriks blikk, kommer det nå i etterkant, og det er nok nødvendig for støtte opp under teorien om at bildet vi nettopp har sett stammer fra Eriks hode. Nærbildet av ham er fint, de skiftende lysforholdene som den kjørende bilen skaper er svært effektfulle. Erik flytter etter hvert blikket fra Philips hånd og opp mot det vi antar er hodet.

Ett nytt tilbakeblikk begynner, bakfra ser vi beinene til en mann, sannsynligvis Erik, som går inn i et rom der glasskår ligger strødd utover gulvet. Samtidig som kamera beveger seg sammen med mannen innover i rommet tiltes det rolig oppover, og man får mer eller mindre bekreftet at det er Erik som går der, ut i fra det blonde håret. Så får vi øye på en mann i hvit skjorte og svart dressbukse i ufokus lenger inn i rommet. Kamera beveger seg over skulderen på Erik og skifter fokus til mannen som vi nå får bekreftet er Philip. Skjorta er blodig og det samme er kinnet. Med munnen åpen ser han lenge på Erik før han smiler mot ham. Det ser ut som om han er på vei bort til Erik for å gi ham en klem, når det igjen klippes, nå tilbake til det første bildet, av Philips kinn, øre og bakhodet, sett fra Eriks perspektiv, det perspektivet som ble etablert med Eriks blikk rett før tilbakeblikket. Så skjer noe svært interessant.

Vi, med Eriks øyne, ser at Philip bøyer hodet og ser ned mot sin egen hånd. Det klippes tilbake til bildet av Philips hånd, fortsatt fra Eriks vinkel, og det er nå lettere å anta at det er et arr man ser på håndflaten. Med dette bildet, klippes vi tilbake til tilbakeblikket. Men nå, etter min tanke i hvert fall, er dette tilbakeblikket ikke lenger like individuelt basert i Eriks assosiasjoner, men en delt opplevelse. Dette skyldes at tilbakeblikket tar utgangspunkt i Philips hånd (muligens til og med arret på Philips hånd), og vi kan nå anta at både Philip og Erik ser på denne hånden (dette arret) samtidig. Erik og Philip deler en assosiativ opplevelse basert på fokuset rundt Philips hånd og sannsynligvis erindringen av hvordan arret ble til.

Tilbakeblikket fortsetter fra det vi fortsatt antar er Eriks vinkel med et profilbilde av Philip liggende på sykesengen, han begynner å riste og slite i sykepleieren som prøver å holde ham i ro. Legg merke til lydene som "mangler" her, selv om handlingen er temmelig kraftig finnes det ikke lyd av dem, kun en rolig motordur og den samme enkle, men stemningsskapende musikken. I rask rekkefølge klippes det nærmere inn på Philips blodige hånd som river seg løs fra legens undersøkelse, ut til et tilnærmet totalbilde av den samme situasjonen der vi ser legen og sykepleierens kamp for å holde Philip i ro, og videre til et totalbilde av Erik som sitter på en stol i en sykehusgang og stirrer inn på et rom, der vi antar at Philip ligger. Disse fire klippene som skaper tilbakeblikket tar omtrent sju sekunder, og så klippes det tilbake til nærbildet av Erik, sittende bak i bilen igjen. Det samme klippet som ble gjort ut av forrige tilbakeblikk. Nå ser Erik opp mot Philips bakhode. Men vi beveger oss raskt tilbake til sykehusrommet, der vi fra Eriks vinkel ser Philip igjen liggende på sykesengen, noe roligere, og søker etter Eriks blikk. Det klippes nærmere inn på Philip som ser rett på Erik og går fra et alvorlig uttrykk til et smilende, litt vel smilende uttrykk, samtidig som vi ser hendene til sykepleieren fortsatt holder ham nede.

Blikkontakten som blir opprettet her mellom Erik og Philip underbygger også følelsen av at dette er en delt opplevelse, et delt øyeblikk. Og det forsterkes til det ekstreme når vi trekkes tilbake til bilen, og gjennom Eriks øyne ser vi på Philip, og Philip, så godt det lar seg gjøre uten å bøye hodet tilbake, ser mot Erik. Det er definitivt en slags blikkontakt der som skaper en stor bevissthetsfølelse, og dette underbygger anelsen om at Philip tenker i samme bane, deler den samme assosiasjonen og ser de samme bildene som det Erik gjør. Denne delte opplevelsen synes jeg er strålende. Selv om tilbakeblikket er svært dramatisk, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i den opplevelsen. At man sammen med en god venn tenker på en spesiell, vanskelig hendelse, uten at man snakker om den eksplisitt, men man aner at begge tenker på det samme. Dette skaper en situasjon som både kan være ukomfortabel og fin på samme tid, det kan utvikle eller slite på et vennskap, alt ettersom. Det sikre er at det gir en svært intim følelse og setter oss inn i karakterene på en måte som er grusomt effektiv, og gir oss dette premisset om vennskap som må omdefineres etter at man sammen, men med svært ulike perspektiv, har vært gjennom en dramatisk hendelse.

Slutten på denne sekvensen er en fordypning i blikk. Fra Philips tilsynelatende blikk bakover mot Erik, klippes det tilbake til Erik, sittende på sykehuset som ser mot Philip, og hvis det fortsetter fra forrige tilbakeblikk møter han Philips svært smilende blikk på en brydd måte. Det klippes tilbake til bilen, men fortsatt på Erik som vender blikket bort fra Philips øyne og igjen ned mot hånden og arret. Dette virker nå nærmest å kunne kategoriseres som Philips point-of-view, ettersom det neste klippet igjen viser Philip som ser bakover mot Erik. Med dette bildet forsvinner musikken inn i motorduren, omtrent samtidig med at Philip igjen vender blikket framover (metaforisk, om du vil). Det klippes så ut til et utsnitt tatt fra utsiden av bilen av Philip forfra som ser ut mot solen, og dette assosiative, delte tilbakeblikket er over.

Dette er en sekvens der det klippes nokså hurtig, mellom de to karakterene og mellom nåtid og fortid, bil og tilbakeblikk. Den er likevel svært enkel og effektfull fordi den er så fokusert. Den fokuserer i første omgang på Philips hånd, sett fra ulike perspektiv, i andre omgang på blikkene som ser ut til å møtes. Dette fortelles ypperlig gjennom samhandling mellom foto, klipp og musikk, spesielt bruk av blikk, fokus, lyd og mangel på lyd. Hvert bilde er fortellende og åpner for flere mulige tolkninger, dette er altså min. Hele denne sekvensen tar et drøyt minutt og må dermed sies å være svært effektiv, med tanke på alt den forteller og de muligheter den tilbyr seeren.

Office Space ble aldri noen umiddelbar hit da den kom ut i 1999, og ble stilt i skyggen i et år med et ganske imponerende antall komediesuksesser på kino; American Pie, Wild Wild West, Notting Hill, Runaway Bride, Austin Powers: The Spy Who Shagged Me, og listen fortsetter. I tillegg hadde man jo noen gedigne blockbustere utenfor komediesjangeren også. Men den lille filmen som kunne har med tid og stunder opparbeidet seg en temmelig mannssterk fanskare og en solid posisjon i popkulturen, og er i dag en velkjent kultfavoritt.

Regissør Mike Judge er mannen bak blant annet Beavis & Butthead, og det anes, på en måte. I hvert fall innehar Office Space noe av holdningen som preget kulturen på tidlig nittitall, denne oppgitte slackerholdningen, en slags reaksjon til åttitallet som var preget av japper og kommersialisme, pengejag, spinoff-produkter, denslags. Man trenger ikke se lenger enn tegneserien Dilbert, som ble født rundt tiårsskiftet, og definitivt har mange likhetstrekk med Office Space.

Filmens budskap er strengt tatt evigaktuelt så lenge folk misliker jobbene sine, men kanskje spesielt i disse dager? I disse finanskrisetider hvor folk klamrer seg til drittjobbene sine - kanskje bør man se seg litt om. Gjør kontorjobben deg lykkelig, er den ene sydenturen i året en tilstrekkelig gulrot når du innser at livet ditt i det store og det hele handler om å glane på et Excel-dokument?

Dette er ikke en ordinær fokusartikkel; det er faktisk ikke filmen som står i fokus. De fleste som frekventerer Filmbyen har antagelig sett Office Space, og er allerede klare over pjattet jeg har skrevet ovenfor. Hittil er artikkelen fullstendig overflødig i den store sammenheng, og om den fortsatte i samme spor ville den sannsynligvis ikke generert annet enn et par opphissede kommentarer nedenfor i protest mot min planlagte lovprisning av Jennifer Aniston, som i denne filmen virkelig beviser at hun, til tross for den begredelige typecastingen hun stadig er offer for, virkelig er i toppsjiktet hva komedieskuespillerinner angår (dette står jeg ved).

Heller er dette en appell til alle lesere om å ønske velkommen litt zen i hverdagen, brenne unødvendige broer, følge drømmen. Litt livsveiledning, som ikke er helt irrelevant, ettersom jeg samtidig kan adressere et aspekt ved Office Space. Det er svært få filmer som noen gang har poengtert dette like presist og identifiserbart, det å ta en titt på livet og avgjøre om det faktisk er slik det bør være. Om man trives innimellom papirmøller og tidsklemmer.

På samme måte som jeg tar en titt på hvilken retning denne artikkelen har tatt, og innser at den hører hjemme i et livvstilsmagasin. Med målgruppe "kvinner +40". Dessuten har jeg begynt å kjede meg, og det ville definitivt gått mot hele artikkelens budskap å fortsette å skrive. Takk for meg. Ha sex, ta dop og si opp jobben din.

Ettersom vi nå har kommet til siste del av kåringen, lister vi like greit opp vår fullstendige topp 100. Nederst i saken finner dere tekstene om redaksjonens topp 10 filmer fra 2000-tallet.

100. Children of Men (2006)
99. Sideways (2004)
98. King Kong (2005)
97. Yodok Stories (2008)
96. Still Walking (2009)
95. The Squid and the Whale (2005)
94. Uc Maymun (2008)
93. The Hills Have Eyes (2006)
92. WALL_E (2008)
91. L’Enfant (2005)
90. Battle for Haditha (2007)
89. Workingman’s Death (2005)
88. The Last King of Scotland (2006)
87. O Brother, Where Art Thou (2000)
86. The Man Who Wasn’t There (2001)
85. Last Days (2005)
84. Lucky Number Slevin (2006)
83. Capturing the Friedmans (2003)
82. The Royal Tenenbaums (2001)
81. Elephant (2003)
80. Crash (2004)
79. Star Trek (2009)
78. Das Leben der Anderen (2006)
77. The Fog of War (2003)
76. The Station Agent (2003)
75. Serenity (2005)
74. La Pianiste (2001)
73. De Ofrivilliga (2008)
72. Almost Famous (2000)
71. The Saddest Music in the World (2003)
70. El Orfanato (2007)
69. Batman Begins (2005)
68. The Jacket (2005)
67. Mysterious Skin (2005)
66. Into the Wild (2007)
65. Du Levande (2007)
64. Tout est parfait (2008)
63. Three Burials for Melquiades Estrada (2005)
62. Hunger (2008)
61. Million Dollar Baby (2004)
60. Sophie Scholl: The Final Days (2005)
59. In the Mood for Love (2000)
58. Adaptation (2002)
57. In the Loop (2009)
56. Notre Musique (2004)
55. A London Ferfi (2007)
54. Kill Bill: Vol 1 (2003)
53. Der Freie Willie (2006)
52. Inland Empire (2006)
51. Iklimler (2006)
50. Der Untergang (2004)
49. Memento (2000)
48. Walk the Line (2006)
47. Casino Royale (2006)
46. Sin City (2005)
45. Paranoid Park (2007)
44. A History of Violence (2005)
43. Engelen (2009)
42. Juno (2007)
41. The Wrestler (2008)
40. Lord of the Rings Part One (2001)
39. 4 Luni, 3 Saptamâni si 2 Zile (2007)
38. Requiem for a Dream (2000)
37. Spring, Summer, Autumn, Winter… (2003)
36. Reprise (2006)
35. The Prestige (2006)
34. Bridge to Terabithia (2007)
33. Palindromes (2004)
32. Cidade de Deus (2002)
31. Låt den rätte komma in (2008)
30. Irréversible (2002)
29. Fyra Nyanser av Brunt (2004)
28. Inglourious Basterds (2009)
27. El Laberinto del Fauno (2006)
26. A Bittersweet Life (2005)
25. Le Scaphandre et le Papillon (2007)
24. The Village (2004)
23. Wendy and Lucy (2008)
22. Gladiator (2000)
21. Das Weisse Band (2009)
20. The Departed (2006)
19. Grizzly Man (2005)
18. The Pianist (2002)
17. V for Vendetta (2005)
16. Sympathy for Mr. Vengeance (2002)
15. Efter Bryllupet (2006)
14. Donnie Darko (2001)
13. Le Fabuleux Destin d’Amélie Poulain (2001)
12. There Will Be Blood (2007)
11. Knocked Up (2007)

10. The Curious Case of Benjamin Button (2008)

Regi: DAVID FINCHER   Skrevet av: KB

David Fincher har gang på gang bevist at han er en mester i historiefortelling og The Curious Case of Benjamin Button er kanskje en av hans aller beste. Filmen er opprinnelig basert på F. Scott Fitzergeralds relativt korte novelle med samme navn, men det som manglet i novellen har definitivt ikke påvirket denne filmen. Tomrommene som novellen etterlot oss med har blitt fylt med glans, og resultatet er en svært vellykket overføring til det store lerrettet. Her serveres vi nydelig kinematografi, eminent skuespill og en tvers gjennom unik fortelling. På tross av sin lange spilletid, er filmen verdt hvert eneste minutt. Benjamin Button er en fryd for både øye, øre og sinn.

9. Oldboy (2003)

Regi: CHAN-WOOK PARK   Skrevet av: KK

Sett gjennom øynene til en mann fylt med hevngjerrighet og hat blir vi fortalt en historie som ikke har lagt noen begrensninger på seg selv. Bygd opp som en gåte og med et klimaks du ikke glemmer med det første, er Oldboy på mange måter et følelsesladet unikum. Urovekkende og sterk, og vel verdt sin vekt i gull. Slutten er definitivt det vanskeligste med hele filmen, men filmatisk sett er dette et mesterverk fra topp til tå. Filmen skapte i sin tid stor furore blant både publikum og presse da den ble vist i Cannes i 2004. Men kontroversiell eller ikke, Oldboy er uforglemmelig i ordets rette forstand og har velfortjent funnet sin plass på denne lista.

8. Nobody Knows (2004)

Regi: HIROKAZU KOREEDA   Skrevet av: MO

Det er både vondt og vakkert når Hirokazu Koreeda forteller historien om fire søsken som må klare seg alene i Tokyo, som fremmede i egen by, og du forstår med en gang filmen er slutt at du faktisk elsker den. Alt fra den forsiktige fortellestilen til det lavmælte samspillet mellom barna er så uskyldig og rent, søtt og samtidig usentimentalt, at det nesten er noe dokumentarisk over det hele; det føles så virkelig og det føles så nært, og jeg kan love at du aldri vil føle sterkere trang til å adoptere barn. Nobody Knows er en uforglemmelig melankolsk og poetisk tragedie fortalt på den varmest mulige måte, og en utrolig filmopplevelse som du aldri vil glemme.

7. Vozvrashchenie (2003)

Regi: ANDREI ZVYAGINTSEV   Skrevet av: ML

Enigmatisk psykologisk drama om to brødre og deres far, som returnerer etter tolv år. Uten videre forklaring blir vi med de på en reise; en reise fylt med tung symbolikk, sitrende mellommenneskelig drama, og et begrenset antall ledetråder. Det er mye som stemmer i Andrei Zvyagintsevs regidebut, men den største styrken i Vozvrashchenie ligger i Zvyagintsevs evne til å formidle en såpass multifasettert fortelling gjennom en tilsynelatende enkel, håndgripelig handling. For det er mye som skjuler seg under overflaten her. Gjennom et gjennomgående forførerisk og fullkomment filmhåndverk er det tydelig at Zvyagintsev vet hva han ønsker å formidle, og hvordan – og det er åpenbart at han har lyktes. Et mesterverk.

6. The Dark Knight (2008)

Regi: CHRISTOPHER NOLAN   Skrevet av: HGH

Etter de katastrofalt dårlige Batman Forever og Batman & Robin på 90-tallet, skulle det ta nesten 10 år før serien vendte tilbake for fullt. Christopher Nolan startet det hele på nytt i Batman Begins, som høstet meget gode kritikker fra de aller fleste, men klarte utrolig nok likevel å gjøre The Dark Knight enda noen hakk sterkere. Her møter vi den mest realistiske og mørke Batman til nå, spilt av den alltid glimrende Christian Bale. Det er dog Heath Ledger, i sin nest siste og utvilsomt beste film, som gjør dette til en helt spesiell opplevelse. The Dark Knight er intet mindre enn tiårets beste superheltfilm, og kanskje også actionthriller generelt.

5. Zodiac (2007)

Regi: DAVID FINCHER   Skrevet av: TP

Ikke bare har Zodiac skuespillere av topp klasse over hele linja, men David Fincher gjør ikke et eneste feilsteg i sin regi av en av tidenes beste og mest komplette thrillere. Det at den er basert på en sann historie gjør jo selvfølgelig ingenting, men uavhengig er dette en sjeldent god thriller der absolutt alt klaffer og den forholdsvise lange spilletiden flyr av gårde. Om filmen hadde vært to timer lengre så hadde det ikke gjort noe det heller, for med en kompetent kar som Fincher bak spakene er det så proft som det kommer. Dette er pur kvalitet tvers igjennom.

4. Lost in Translation (2003)

Regi: SOFIA COPPOLA   Skrevet av: SB

Sofia Coppolas andre film, Lost In Translation, har med rette fått en stor stjerne hos både publikum og kritikere. Murray og Johansson har en nærmest ubeskrivelig kjemi seg i mellom, og Coppola forteller med romantisk blikk en vakker fortelling om kommunikasjonsproblemer, platonisk kjærlighet og fremmedfølelse. Filmen er aldri svulstig, overtydelig eller glatt. Og siden filmen ikke er det, får jeg ta meg av det svulstige: Lost In Translation er på mange måter en slags moderne bysymfoni, en oppvisning i hvordan man kan lage så fordømt vakker og ektefølt film. Den som ikke forelsker seg i Scarlett, er ikke menneskelig.

3. No Country for Old Men (2007)

Regi: JOEL & ETHAN COEN   Skrevet av: AB

Coen-brødrenes mildt sagt imponerende filmografi kulminerte i 2007 med No Country for Old Men. Brødrene overførte Corman McCarthys kritikerroste roman overveldende presist til lerretet. Spesielt valget å la filmen være helt fri for musikk understreker McCarthys prosaiske stil, og dessuten tillegger det de fantastisk vakre bildene av langstrakt en merkelig klaustrofobi som er helt på sin plass. Filmen fungerer så til de grader som en intens katt-og-mus-film, i tillegg til å være en interessant allegori over en verden som tilsynelatende stadig blir dystrere, og håpet som svinner med det. Den fåmælte mordmaskinen Anton Chigurh, i Javier Bardems skikkelse, står som det åpenbare symbolet for denne transformasjonen, og er en av de mest ikoniske karakterene som har vandret på celluloid de siste årene. Men noe forbigått er likevel Tommy Lee Jones, som leverer helt praktfullt underspill i rollen som den aldrende sheriffen som ser den verdenen han kjente og mestret forsvinne foran øynene.

2. Werckmeister Harmóniák (2000)

Regi: BÉLA TARR   Skrevet av: SH

En liten landsby får besøk av et omreisende sirkus. Den nye attraksjonen utløser et kaotisk hysteri som setter hele landsbysamfunnet på hodet. Béla Tarr har laget et kjølig, rolig og nifst mesterverk, som allegorisk skildrer flere viktige hendelser i europeisk historie på 1900-tallet, kanskje først og fremst Nazi-Tysklands framvekst. Hovedpersonen Valuska forholder seg for det meste passiv til den ytre handlingen, akkurat som seeren, noe som kommer best til uttrykk i filmens hjerteskjærende klimaks. Helt fra fylledansen (et Tarr-varemerke) i åpningsscenen, er det umulig å ikke bli trollbundet av denne guddommelig vakre filmen. Dette er et sant mesterverk i gjenkjennelig Tarr-stil, men likevel hans mest tilgjengelige.

1. Mulholland Dr. (2001)

Regi: DAVID LYNCH   Skrevet av: MO

Magisk er kanskje det beste stikkordet om denne mystiske perlen av en film. David Lynch er eksperten foran alle når det gjelder lek med drømmer, fantasi og alternative virkeligheter, og her bygger han opp et komplekst og unikt filmunivers så gjennomført og flytende at det må nytes nøye fra bilde til bilde. For å være en film som ofte oppfattes som en gåte er strukturen ganske grei, men denne drømmeboksen av en film skal heller sanses og føles, den bare er, og du må bare henge deg på og bli med på den surrealistiske kjøreturen. Dette er en ekstrem og ekstraordinær filmopplevelse full av glimrende stil, herlig musikk, absurde folk, flere nivå av subjektive landskap og emosjonelle virkeligheter, og ikke minst filmatisk illusjon. Det er vel ingen tvil om at dette er et mesterverk og det er også en så absolutt fortjent vinner av denne kåringen.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

”Bal” er regissert av debutanten Semih Kaplanoglu og handlar om ein seks år gammal gut som misser faren sin i ei ulukke.

I tillegg vart fleire andre prisar, såkalla sølvbjørnar, delt ut. Rumenske ”Eu cand vreau sa fluier, fluier” (”If I Want to Whistle, I Whistle”) vann juryprisen, som er den største av desse prisane. Roman Polanski vann for beste regi for thrilleren ”The Ghost Writer”, men kunne ikkje vere til stades under utdelinga fordi han sit i husarrest i Sveits.

Juryen vart leie av Werner Herzog.

Den norske filmen ”En ganske snill mann” var også blant filmane som kjempa i hovudrogrammet. Han stakk av med publikumsprisen tidlegare i festivalen, men vann ingen av prisane i går kveld.

Her er vinnarane

Gullbjørn for beste film:
"Bal" ("Honey"). Produsent: Semih Kaplanoglu, Tyrkia/Tyskland (2010)

Jury Grand Prix (Sølvbjørn):
"If I Want to Whistle, I whistle". Florin Serban, Romania/Sverige (2010)

Beste regi (Sølvbjørn):
Roman Polanski, "The Ghost Writer", Frankrike/Tyskland/Storbritannia (2010)

Beste kvinnelege skodespelar (Sølvbjørn):
Shinobu Terajima, "Caterpillar", Japan 2010.

Beste mannlege skodespelar (Sølvbjørn):
Grigori Dobrygin og Sergei Puskepalis, "How I Ended This Summer", Russland (2010)

Beste manus (Sølvbjørn):
Wang Quan’an og Na Jin, "Apart Together", Kina (2010)

Pris for eineståande artistisk bragd (Sølvbjørn):
Kameramann Pavel Kostomarov, "How I Ended This Summer", Russland (2010)

Alfred Bauer-prisen, til minne om festivalgrunnleggjaren, for ein film som opnar nye perspektiv:
If I Want to Whistle, I whistle. Florin Serban, Romania/Sverige (2010)

Beste debutfilm:
"Sebbe". Regi: Babak Najafi, Sverige (2010)

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 20 til 11.

20. The Departed (2006)

Regi: MARTIN SCORSESE   Skrevet av: KB

Martin Scorsese har stått for noen fenomenalt gode mafiafilmer opp igjennom årene. The Departed er intet unntak. Både klipp og kameraføring er nydelig gjennomført og er i stor grad med på å skape en fantastisk stemning. Med et skuespillerensemble av dimensjoner og en dialog som flyter like bra som banneordene flagrer over skjermen forblir vi klistret til siste slutt. Uten å kopiere den asiatiske originalen fullstendig, har Scorsese og kompani produsert et fyrverkeri av en film. The Departed er fylt til randen med både action, spenning og humor og finner enkelt sin plass på denne listen.

19. Grizzly Man (2005)

Regi: WERNER HERZOG   Skrevet av: AA

Den blonde surfefyren med disneystemme som dro til Alaska for å beskytte bjørner er en fascinerende menneskeskildring. Og hvem andre enn Werner Herzog kunne fortelle historien om vår paranoide bjørnevenn, som til slutt ble spist av dyrene han elsket mest, mer perfekt nettopp pågrunn av Herzogs erfaring med gale mennesker. Tross sine sosiopatiske trekk, klarte Timothy Treadwell å fange utrolig mange fine øyeblikk på video. Et skremmende karakterportrett på mange måter, og definitivt en av tiårets beste dokumentarer. 

18. The Pianist (2002)

Regi: ROMAN POLANSKI   Skrevet av: ML

Der tilsvarende filmer ofte tyr til påtatt sentimentalitet gjennom pinlig gjennomskubare formgrep for å manipulere publikums følelser i en bestemt retning, er Roman Polanskis Holocaust-oppgjør befriende nøkternt fortalt – The Pianist har sågar blitt karakterisert som for distansert til sin tematikk av enkelte kritikere. For her er ingen overlessede strykerorkestere som slår inn for fullt når protagonisten Wladyslaw Szpilman blir nødt til å ta et endelig farvel med sin familie, her er ingen dømmende finger som forsøker rettferdiggjøre, og her er heller ingen hyllest av heltemot – dette er bare fortellingen om et menneskes kamp for overlevelse mot alle odds.

17. V for Vendetta (2005)

Regi: JAMES MCTEIGUE   Skrevet av: KK

Etter nedturen som kom med Matrix Revolutions to år tidligere, hadde Wachowski-brødrene mye å bevise. Med Alan Moores grafiske novelle som inspirasjon, skrev de et fenomenalt manus som gjorde jobben enkel for sin trofaste hjelper fra Matrix-trilogien, James McTeigue. Og debutanten gjorde ingen feil. V for Vendetta er en visuell fest for øyet som byr på reflektert dialog, heftige actionsekvenser og en fascinerende antihelt i form av V. I tillegg ligger det hete politiske temaer og ulmer i bunnen som gir plass for litt tankevirksomhet underveis. En fryktinngytende, men spektakulært underholdende framtidsvisjon som ikke ser ut til å gå på dato med det første.

16. Sympathy for Mr. Vengeance (2002)

Regi: CHAN-WOOK PARK   Skrevet av: AB 

Selv om Oldboy stikker av med prisen for de mest minneverdige enkeltscenene, er det første del av Chan-Wook Parks hevntriologi som fremstår som den mest solide helheten. Den er mer stillferdig, mer kompakt, mer effektfull, og et nær perfekt stykke film. Kun én ting frarøver filmen den bragden - den formelig snubler på målstreken med den aller siste replikken, som er en forferdelig malplassert voice-over. En bagatell som man ikke hadde ofret en tanke hadde det vært snakk om en dårligere film. En ripe i lakken tar seg verst ut på en uvurderlig luksusbil.

15. Efter Brylluppet (2006)

Regi: SUSANNE BIER   Skrevet av: HGH

Når undertegnede for drøye tre år siden satt seg ned i kinosalen for å se Efter brylluppet, var det slett ikke årets beste drama jeg forventet å få servert. Susanne Bier skal nok ha mye av æren for det skuespillerne her presterer, men så har man jo også med noen av nordens beste i form av Mads Mikkelsen, Rolf Lassgård og Stine Fischer Christensen. Jeg kan faktisk bare nevne én annen film med et galleri i nærheten av dette, for her gnistrer det. Når historien dessuten er så sterk og rørende som her, er det bare å applaudere denne geniale regissøren.

14. Donnie Darko (2001)

Regi: RICHARD KELLY   Skrevet av: KK

Richard Kelly har fortsatt til gode å overgå sin fantastiske debutfilm fra 2001 som, foruten å ose av ren originalitet, mystikk og kul 80-tallsfeel, var nær ved å slå pusten ut av meg første gang jeg la mine øyne på den. Her kastes vi hodestups inn i et kompleks univers hvor historien kontinuerlig balanserer på grensen mellom realitet og surrealisme. Det er store ideer på gang her, vi hopper innom både det apokalyptiske og samfunnskritiske. Men på samme tid er det en særdeles enkel historie om ungdomstidens problemer og små gleder i bunn. Det er mye å kjenne seg igjen i, og likevel ikke. Donnie Darko er simpelthen annerledes så mye annet på filmfronten at den er, og forblir, uforglemmelig.

13. Le Fabuleux Destin d'Amélie Poulain (2001)

Regi: JEAN-PIERRE JEUNET   Skrevet av: ML

Det er med dype, distinktive spor Jean-Pierre Jeunet har tråkket seg inn i filmhistorien med det som for meg er forrige tiårs beste film og filmhistoriens deiligste filmopplevelse. For hvordan i alle dager er det mulig å ikke elske Amélie? Hvordan er det mulig å ikke la seg bli totalt henført av den fabelaktig søte Audrey Tautou, den varmen som oser av historieforteller Jeunets lekne, kreativt sprudlende og visuelt magiske eventyr? Hvordan er det mulig å ikke falle pladask for denne hyllesten av livet? Amélie er antidepressiva uten blå resept og uten andre bivirkninger enn evig lykke – livet er herlig!

12. There Will Be Blood (2007)

Regi: PAUL THOMAS ANDERSON   Skrevet av: AA

Mest sannsynlig filmen som i fremtiden vil stå igjen som den storslåtte klassikeren fra 2000-tallet. Dette er like grandiost som fra gullalderen i Hollywood, og samtidig er det et stykke smart, tenkt film. En slags fabel om kapitalismens oppstandelse, preget av grådighet, enkeltmenneskets ubetydelighet, og linken til religionens lignende, men avtagende makt. Daniel Day-Lewis gjør en av tidenes mest minneverdige karakterer, og regissør Paul Thomas Anderson er for alvor den mest spennende filmskaperen på jordkloden akkurat nå. Det er deilig å tenke på at han er såpass ung enda.

11. Knocked Up (2007)

Regi: Judd Apatow   Skrevet av: AB

Etter noen år hvor Hollywood-komediene nesten utelukkende var befolket av Ben Stiller, Will Ferrell og Owen Wilson, og nesten utelukkende var grenseløst pinlige affærer, var Judd Apatow, og Knocked Up, hans beste film til dags dato, et velkomment stilskifte. Men det var ikke bare denne kjærkomne variasjonen som åpnet ens øyne opp for den såkalte "bromance"-bølgen som fulgte. Apatow hadde allerede bemerket seg med den kritikeroste serien Freaks and Geeks, og når han tilførte Hollywood-komedien den lune, sympatiske hverdagsproblematikken, ble resultatet ikke bare hysterisk morsomt (flere faktorer spiller inn akkurat her, blant disse de talentfulle komikerene i skuespillerensemblet), men også identifiserbart, rørende og hakket mer intelligent. Hybriden av rølpehumor og romantisk komedie har også vist seg fungere særdeles godt.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Neste del i serien kommer på onsdag. Les også plassering 30-21, 40-31, 50-41, 60-51, 70-61, 80-71, 90-81 og 100-91.

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 30 til 21.

30. Irréversible (2002)

Regi: GASPAR NOÉ   Skrevet av: SB

Irreversible slo ned som en bombe, og ble videlig diskutert og omtalt på grunn av sin eksplisitte voldsskildring. Dette tar dessverre fokuset bort fra filmens fantastiske formspråk, hvor kronologien er snudd på hodet. På denne måten har vi vanskelig for å forstå de brutale voldsscenene når de forekommer, men desperasjonen og fortvilelsen blir desto større når vi nærmer oss starten på fortellingen, vel vitende om hva som venter karakterene. På mange måter en brutal film, som sitter i kroppen lenge etter du har sett den. Se opp for en av tidenes grusomste "sex"-scener!

29. Fyra Nyanser av Brunt (2004)

Regi: TOMAS ALFREDSON   Skrevet av: TP  

De klin gærne, men like fullt morsomme, gutta bak hysteriske saker som Torsk på Tallinn og Nile City 105.6 har med denne filmen laget det de selv kaller ”sin egen Pulp Fiction”, og det er lett å skjønne hvorfor. Humor og galskap pumpes inn i den flerdelte handlingen og inn i alle de underfundige karakterene. Samtidig, som lyn fra klar himmel, blander de inn seriøs dramatikk i det hele, og du vil få en real støkk når det sneies innom temaer som incest og lignende. Dette er en film full av både harselas og scener som presser fram tårene. Mesterlig fra våre brødre i øst.

28. Inglourious Basterds (2009)

Regi: QUENTIN TARANTINO   Skrevet av: MO

Med sin beste siden Pulp Fiction har Quentin Tarantino laget en film så tøff, så leken og så estetisk nydelig at enhver filmelsker bør boble over av en overflod av entusiasme. For dette er underholdning på sitt aller beste, der Tarantinos kjærlighet til film skinner gjennom bildet og alt fra stil og musikk til referanser er i den øverste klassen. Et genialt oppbygd filmunivers krydres av smart dialog, humor, og solid skuespill, der vi også blir presentert for en av de beste skurkene lagt til film dette tiåret i Christoph Waltz sin skikkelse. Dette er rett og slett ikke langt fra perfeksjon og jeg vil gå så langt å kalle det en symfoni av en film.

27. El Laberinto del Fauno (2006)

Regi: GUILLERMO DEL TORO   Skrevet av: TP

Etter min mening har Guillermo del Toro bevist at han mestrer fantasisjangeren til den store gullmedaljen, blant annet gjennom to gode filmer om tegneseriehelten Hellboy. Men han gjør også filmer på originalspråket sitt, noe han gjennomfører med brillianse. For El Laberinto del Fauno er en magisk eventyrfilm for voksne som ikke bare presenterer en handling av ypperste klasse, men som også har evnen til å la meg flyte inn i et univers som ellers bare er tilgjengelig via tanker og drømmer. En herlig film.

26. A Bittersweet Life (2005)

Regi: JI-WOON KIM   Skrevet av: KK

A Bittersweet Life fikk sitt store gjennombrudd under Cannes-festivalen i 2005. Ji-Woon Kims praktfulle hevndrama traff akkurat der den skulle og selv om den kanskje hadde litt for bred appell til å hente hjem noen priser under festivalen, fikk den mange til å trekke stilistiske sammenligninger med blant andre DePalma, Leone og Scorsese. Lista ligger med andre ord høyt. Og selv om filmen byr seg frem til publikum med beintøff dialog og action i massevis, er det samtidig noe ekstra ved den. Hovedrolleinnehaver Byung-hun Lee er på mange måter jokeren i det hele. Gjennom sin hjertefølte karakterskildring gir han egenhendig historien flere lag å spille på. Resultatet har blitt en helt spesiell gangster-miks av ypperste kvalitet.

25. Le Scaphandre et le Papillon (2007)

Regi: JULIAN SCHNABEL   Skrevet av: SB

Dykkerklokken og sommerfuglen kunne fort blitt en oversentimental søtsuppe med liten gjensynsverdi, men endte opp som et bunnsolid håndverk og en historie som treffer langt inn i hjerterota. Sjeldent har førstepersonskamera fungert så bra, og skildringen av hovedkarakteren er virkelig en genistrek. Det males ikke et romantisert bilde av en god samaritan, men en smått usympatisk moteredaktør. Situasjonen er så håpløs at vi ikke trenger brede penselstrøk for å sympatisere, og det erkjenner Schnabel. Selv den tøffeste av menn vil nok kjenne tårene presse på underveis.

24. The Village (2004)

Regi: M. NIGHT SHYAMALAN   Skrevet av: TP

Dette er min favorittfilm av noen enkle grunner. For eksempel musikken som James Newton Howard har laget i samarbeid med fiolinisten Hilary Hahn, et partnerskap som også ledet til en Oscar-nominasjon og som i mine øyne burde ha vunnet i sin kategori. Dessverre ble denne filmen offer for feilpromotering og de som forventer seg en thriller vil bli skuffet. For dette er heller en nydelig og vakker kjærlighetshistorie der rammen rundt fylles med små elementer fra thrillersjangeren. Filmingen, klippingen og M. Night Shyamalans herlige touch gjør dette til en fortelling som igjen og igjen gir meg frysninger, og til en film som rett og slett er fantastisk.  

23. Wendy and Lucy (2008)

Regi: KELLY REICHARDT   Skrevet av: SB

En film om fattigdom i USA kunne knapt kommet på et bedre tidspunkt, og den kunne i det hele tatt knapt vært bedre. Wendy & Lucy er en rørende, men aldri sentimental, beretning om lutfattige Wendys kamp for tilværelsen. Med et sobert filmspråk klarer Kelly Reichardt å formidle den såre historien på en særdeles nydelig måte, og det realistiske utrykket gir filmen en ekstra dimensjon. Oppe i all elendigheten er vi vitne til et hjerteskjærende, og tidvis meget vakkert, forhold mellom Wendy & Lucy.

22. Gladiator (2000)

Regi: RIDLEY SCOTT   Skrevet av: KK

Det er ikke dagligdags at Oscar-akademiet treffer blink når det kommer til kategorien "beste film", men dette må regnes som ett av unntakene. Selv om Gladiator i stor grad bygger på den klassiske Hollywood-formelen, har vi sjelden sett den like velutviklet og perfeksjonert som her. Storslåtte actionsekvenser akkompagnert av nydelig stemningsmusikk er i aller høyeste grad med på å definere det som er og blir Ridley Scotts fineste verk til dags dato. Vi må likevel ikke glemme å nevne Russell Crowe som utgjør en av de viktigste brikkene i dette tidløse dramaet. Gladiator er simpelthen stor underholdning på sitt fineste, og vel verdt opptil flere gjensyn.

21. Das Weisse Band (2009)

Regi: MICHAEL HANEKE   Skrevet av: ML

Frykt genererer ondskap som igjen genererer frykt i en evig ond spiral i et totalitært samfunn representert ved en fiktiv tysk landsby under opptakten til første verdenskrig. Hanekes mørkeste filmunivers til nå er gjennomgående trykkende og guffent, men også ispedd regissørens kanskje mest ektefølte og varme øyeblikk til dags dato – filmen antyder også et snev av håp. Det er allikevel den altoppslukende utrivelige følelsen man sitter igjen med ved filmens slutt som er dominerende – det er noe som ikke helt stemmer i denne landsbyen. Das Weisse Band er et formfullendt mesterverk med et av tiårets mest ubehagelige budskap.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Neste del i serien kommer på onsdag. Les også plassering 40-31, 50-41, 60-51, 70-61, 80-71, 90-81 og 100-91.

Kevin Spacey er Keyser Soze! Sånn, det føltes utrolig godt å kunne si det, å kunne poste det på internett, uten å nærmest motta drapstrusler fra spoilerfantaster. For faktum er at The Usual Suspects er en twistfilm av den verste sorten, noe dagens gjensyn understreket. The Usual Suspects står som et av de kanoniserte Hollywood-verkene fra nyere tid, og er som regel blant de første filmene man hopper på når filminteressen begynner(sammen med titler som Fight Club, Boondock Saints, Shawshank Redemption etc.). Forskjellen fra disse titlene(med unntak av Boondock Saints) er at The Usual Suspects bare kan nytes én gang.

Jeg skal ikke nekte for at jeg ble totalt oppslukt i filmen da jeg så den for 4-5 år siden. Twisten på slutten satt meg helt ut, og jeg var raskt ute med å hylle filmen som genial. De siste årene har jeg allikevel gått rundt med en snikende mistanke om at den ikke tåler å bli sett igjen, og her om dagen begikk jeg en kardinalsynd ved å sette den på igjen.

Problemet jeg (nå)har med filmen, er at de første 101(av 102) minuttene egentlig ikke har noen som helst verdi. De fungerer kun som fyllmasse så twisten skal virke overveldende.  99% av filmen er egentlig totalt irrelevante, for i løpet av 30 sekunder snus alt på hodet. En betegnelse som har blitt brukt om filmen, er "a film with a punchline", da i positivt ordelag. Selve betegnelsen gjør allikevel et godt poeng - og alle vet hvor kjedelig det er å høre på en lang vits når man allerede vet sluttpoenget.

Simon Kinnear i Total Film deler mitt syn på filmen, og går så langt som å hevde at det er en kynisk film hvor twisten fungerer som et virkemiddel for å få folk til å betale 2 ganger. En ting er i alle fall sikkert: Det er lite givende å se den mer enn én gang. All spenning og mystikk er totalt fraværende når man på forhånd er klar over hvem som faktisk er Keyzer Zose. Bedre blir det ikke av at regissøren underveis legger inn små hint til sluttscenen, som i det store og hele føles påtatt og nesten litt pinlig. For eksempel denne scenen, hvor det dveles i flere sekunder(koppen har Kobayashi, et sentralt navn i filmen, som produsent):

Eksemplene er mange, hvor filmatiske grep brukes som "smarte" hint. Intelligent filmskaping vil noen hevde - jo,da, for all del, "second-han Tarantino" har andre hevdet. Jeg faller nok i den kategorien. Bildene er tidvis behagelige å se på, skuespillet kan man ikke sette fingeren på, og manuset inneholder nok banneord til at en prepubertal kid hopper i taket, men selve filmen fremstår som grunn. Tom, rett og slett. Underveis sier Spacey(i nok et smart hint):
Who is Keyser Soze? He is supposed to be Turkish. Some say his father was German. Nobody believed he was real. Nobody ever saw him or knew anybody that ever worked directly for him, but to hear Kobayashi tell it, anybody could have worked for Soze. You never knew. That was his power. The greatest trick the Devil ever pulled was convincing the world he didn't exist. And like that, poof. He's gone.
Dette i seg selv er en ganske ålreit monolog, og ikke minst en monolog du vil huske. Derfor finner jeg det nesten litt feigt at Singer velger å spille monologen på slutten, mens han gjennom en overforklarende montasje-sekvens viser i minste detalj hvordan Spacey lurte politiet trill rundt. Selv under første visning husker jeg at jeg reagerte på dette. Ha litt tro på publikum, da?

The Usual Suspects har en kunstig høy status(#22 på IMDB's Top 250 og 89% hos Rotten Tomatoes). At denne filmen befinner seg høyt oppe på alle filmlister kan kun være et resultat av én ting: Folk elsker den første gangen, og våger ikke se den igjen. Jeg vet i alle fall at jeg angrer på gjensynet. Helt til slutt slenger jeg ved noen velvalgte ord fra Ed Gonzalez(så min kulturelle kapital virker større): "It's okay if you lose track of the plot-it's not long before you'll realize that none of it really matters[..]Singer's engagement of noir idiom is too lightweight to propel McQuarrie's punchy meta-narrative beyond inconsequentiality. The Usual Suspects has always kind of sat there, hoping that you'll love it for its twist ending."

Kilder:

Total Film - February 2010 Issue
http://www.slantmagazine.com/film/review/the-usual-suspects/371
IMDB
Rotten Tomatoes

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 40 til 31.

40. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (2001)

Regi: PETER JACKSON   Skrevet av: HGH

Før Peter Jackson slo til med King Kong, sto han bak en av vår tids mest suksessrike triologier, nemlig J.R.R. Tolkiens episke mesterverk The Lord of the Rings. Å velge ut en av disse som "best", er umulig, derfor tok vi den første. Den eventyrlige historien om det gode mot det onde, er en av verdens mest leste romaner, og presset var derfor enormt på teamet bak disse filmene. Da er det desto mer imponerende at man innfrir så fullstendig som Jackson og hans team gjorde. Filmene stakk av med nærmere 20 Oscar-statuetter, milliarder i inntekter og sikret en lys fremtid for alle involverte. Tiårets eventyrepos.

39. 4 Luni, 3 Saptamâni si 2 Zile (2007)

Regi: CRISTIAN MUNGIU   Skrevet av: SH

Dyster og intens sosialrealisme om illegal abort i Romania på 80-tallet, da landet ble styrt av diktatoren Ceaucescu. To venninner deler hybel på et studenthjem. Den ene er gravid, og den andre skal hjelpe henne med å komme ut av knipa. Med lange, statiske innstillinger og et nådeløst rolig tempo, føler man den bekmørke atmosfæren direkte på kroppen. 4 luni, 3 saptamâni si 2 zile er en ubehagelig opplevelse om enkeltindividets tragedie under et strengt regime.

38. Requiem for a Dream (2000)

Regi: DARREN ARONOFSKY   Skrevet av: MO 

Med en voldsom intensitet, subjektivitet, og et manisk tempo blir vi med Darren Aronofsky inn i hodet på ulykkelige protagonister i det deres håp og drømmer knuses, og vi blir tvunget til å bli vitne til menneskelig forfall og føle med dem i deres kamp for å komme ut av en evigvarende og forjævlig sirkel av avhengighet. Dette er en skildring som går så dypt inn i sin egen form og tematikk at det føles litt som en overdose, og det er nesten utrolig at en så vond fortelling samtidig kan være så vakker. Requiem for a Dream er et realt spark i magen, en film som kryper under huden og det du ser vil brenne seg inn i hjernebarken i lang tid.

37. Spring, Summer, Autumn, Winter... (2003)

Regi: KI-DUK KIM   Skrevet av: AB

Kim er en overveldende produktiv filmskaper, men denne filmen er utvilsomt hans største suksess internasjonalt. Den er dessuten en av de vakreste filmene fra forrige tiår, samtidig som den er overraskende ubarmhjertig, den lavmælte og zen-aktige rammen til tross. Muligens er det denne kontrasten som gjør den så virkningsfull. Filmen fortoner seg som en lekse i livet, en som er lært på den harde måten. Full av visdom, men aldri belærende; heller føles dette som en slags personlig utlevering fra regissørens side. I hvert fall kan vi tolke cameoen han gjør mot slutten dithen. I det hele tatt en sjeldent behagelig og kontrollert katarsis.

36. Reprise (2006)

Regi: JOACHIM TRIER   Skrevet av: SB

Norges kanskje beste film er også en film som viker fra den norske filmstandarden. Der de andre nordiske landene våger å eksperimentere med både innhold- og utrykksformer, har norsk film alltid vært preget av fantasiløshet og trygge valg. Reprise våger derimot å eksperimentere med konvensjonene, og resultatet er et verk av internasjonal klasse. Skuespillerne og en dristig, men vellyket narrasjon løfter fortellingen om det å være ung voksen på 2000-tallet opp blant tiårets beste filmer, uansett nasjon. Den tar starten på voksenlivet på kornet, og bør ha stor gjenkjennelsesverdi for alle som nylig har opplevd det.  Vi venter i spenning på en ny film fra Joachim Trier.

35. The Prestige (2006)

Regi: CHRISTOPHER NOLAN   Skrevet av: KB

Christopher Nolan har gjennom 2000-tallet kommet med flere herligheter. Dette er blant hans aller beste. Med et imponerende stjernegalleri på rollelisten og merkelig forførende historiefortelling treffer The Prestige alle notene. Filmen hjelpes godt på vei av strålende kinematografi og en mystisk stemning, men manuset er i tillegg ypperlig og dialogen sitter hele tiden der den skal. Det hele rundes av med en herlig tvist, og på dette punktet kan man egentlig ikke forlange mer. Simpelthen magisk.

34. Bridge to Terabithia (2007)

Regi: GABOR CSUPO   Skrevet av: HGH

Ved første øyekast fikk nok mange, inkludert meg selv, inntrykk av at Bridge to Terabithia bare var nok et tilskudd i en endeløs rekke av middelmådige eventyrfilmer for barn. Mer feil er det knapt mulig å ta. Her får vi et seriøst og interessant innblikk i barns tanker og følelsesliv, gjennom en historie som midtveis tar en så sjokkerende og trist vending at selv den hardeste av oss vil slite med å holde tilbake klumpen i halsen. Godt hjulpet av en særdeles dyktig gruppe skuespillere, står dette igjen som en av de store overraskelsene i sin sjanger. 

33. Palindromes (2004)

Regi: TODD SOLONDZ   Skrevet av: SH

Protagonisten i Palindromes, 13-åringen Aviva, blir spilt av åtte forskjellige skuespillere, uavhengig av kjønn, alder og hudfarge. Likevel er hun den samme personen. Slik kommer filmens deterministiske budskap om at ingen kan forandres mesterlig fram, jamfør tittelen. Solondz håndterer som vanlig vanskelige tabuer på en klok og reflektert måte. Han er vågal nok til å diskutere abort, barnemishandling, pedofili, kristenfundamentalisme og religiøs indoktrinering, uten å ta lettvinte snarveier eller miste bakkekontakten, slik filmskapere lett kan bli fristet til når de beveger seg uti vanskelig tematikk. Til tross for sin enkle overflate, er Palindromes en dyp film som åpner for flere interessante innfallsvinkler som fornyer opplevelsen for hver gang du ser den – eller tenker på den.

32. Cidade de Deus (2002)

Regi: FERNANDO MEIRELLES   Skrevet av: ML

Det er med et energisk og voldelig perspektiv regissør Fernando Meirelles drar oss med inn i Rio de Janeiros favela i Cidade de Deus. Barn skyter barn, kvinner blir voldtatt, og antall drap i filmen nærmer seg det uoversiktlige, men filmen beveger seg til tross for dette aldri nær det spekulative. Cidade de Deus bare observerer den sørgelige realiteten i verdens kanskje mest voldelige slum – og blir på den måten røsten ut i verden til de som er nødt til å overleve der. Tiårets beste gangsterfilm er en estetisert sosial skildring av Rio de Janeiros underverden som vil etterlate deg full av inntrykk.

31. Låt den Rätte Komma In (2008)

Regi: TOMAS ALFREDSON   Skrevet av: AB

Det definitive høydepunktet i vampyrbølgen som har herjet de siste par årene, og en av de aller, aller beste nordiske filmene på en lang stund. Det er interessant å se den i forhold til vampyrsjangeren, på grunn av måten den setter fenomenet i en realistisk setting (selvsagt ikke helt utelukkende), og utforsker praktiske problemstillinger rundt det å være vampyr. Men det aller mest interessante aspeket er derimot det faktum at dette ikke er en renskåren vampyr, snarere er vampyrkonseptet bare en ramme for å fortelle en langt mer engasjerende historie, en uvanlig trist og nydelig historie om vennskap og tillit, både på godt og vondt. Filmens siste innstilling er vakker, men samtidig helt overveldende tragisk.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Neste del i serien kommer på mandag. Les også plassering 50-41, 60-51, 70-61, 80-71, 90-81 og 100-91.

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 50 til 41.

50. Der Untergang (2004)

Regi: OLIVER HIRSCHBIEGEL   Skrevet av: HGH

De siste 20 årene har bydd på flere amerikanske krigsfilmer enn noen kan forventes å holde tellingen på, og likevel er det ikke mange som er verdt å huske. Da smakte det godt når tyskerne ikke bare ga oss historien om Sophie Scholl (60 på vår liste), men også Der Untergang. Her får vi et dypt og intenst innblikk i Adolf Hitlers siste dager nede i bunkeren under Berlin, det tredje rikets aller siste skanse. Sett gjennom sekretæren Traudl Junges øyne, ser vi hvordan Hitler til tross for å være i ferd med å tape krigen, nekter å innse sannheten. De karakteristiske raseriutbruddene, hans få menneskelige sider og forholdet til sine underordnede er mesterlig gjengitt av Bruno Ganz, som antakeligvis her har gjort den mest historisk korrekte versjonen av Hitler vi noen gang vil se på film.

49. Memento (2000)

Regi: CHRISTOPHER NOLAN   Skrevet av: TP

På forhånd visste jeg at denne filmen starter på slutten og beveger seg bakover i tid. Naturlig nok tenkte jeg at det virket som en horribel måte å bygge opp en film på, og forventningene til at det skulle være spennende og overraskende var lave. Men for en bombe Christopher Nolan leverer; for Memento er en helt rå film med Guy Pearce i knallform, spennende karakterer, og en veldig uforutsigbar handling som aldri slipper taket. Er det like bra ved andre gjennomsyn? Selvfølgelig.

48. Walk the Line (2005)

Regi: JAMES MANGOLD   Skrevet av: KB

På tross av å aldri ha vært noen stor Johnny Cash-fan, imponererte James Mangfolds magiske portrett av legenden og hans liv stort. Strålende kjemi mellom Reese Witherspoon og Joaquin Phoenix skal ha mye av æren for dette. Walk the Line er simpelthen en film som mestrer det meste en biografi skal mestre. God kinematografi, mesterlig skuespill, fengende musikk og ikke minst et manus som er gjennomført fra start til slutt.

47. Casino Royale (2006)

Regi: MARTIN CAMPBELL   Skrevet av: KK

Med Casino Royale vendte James Bond tilbake for fullt. Den nesten 50 år gamle franchisen var nær ved å miste all sin glans etter flere år med fryktelig laber kvalitet. Det var med andre ord på tide med forandring, og forandringen kom med Martin Campbell. Denne gangen ble vi servert et realistisk plot som føltes som noe mer enn en unnskyldning for innslag av tåpelige gadgets og actionsekvenser. Joda, de fantastiske actionsekvensene var der fortsatt, men de bidro også til utviklingen av plot og karakterer. Tiårets kanskje beste actionfilm som ble mye, mye bedre enn det var lov til å håpe.

46. Sin City (2005)

Regi: ROBERT RODRIGUEZ   Skrevet av: KB

Robert Rodriguez har så langt hatt en noe ujevn karriere. Vi finner godbiter på linje med Desperado og Planet Terror, men også noen skikkelige kalkuner hvor han (forhåpentligvis) nådde bunnen med Spy Kids-trilogien. Med tegneserielegenden Frank Miller på laget har han derimot fått sving på sakene. Visuelt er Sin City unik, på samme tid inneholder den en herlig blanding av action, spenning, fiffig dialog og intriger. Kort sagt en liten perle av en film som kan nytes gang på gang.

45. Paranoid Park (2007)

Regi: GUS VAN SANT   Skrevet av: AB

Det mest bemerkelsesverdige med Gus van Sants film er den suggererende og drømmeaktige atmosfæren. Godt hjulpet av Christopher Doyles fantastiske fotografi, spesielt i skatesekvensene er det med på å underbygge stemningen. Men dette er dessuten en på alle måter ufattelig "tight" film, et verk der filmskaperens visjon har blitt realisert som en særdeles velkomponert helhet. van Sants bruk av filmspråket er svært imponerende og innovativt, han tar virkelig i bruk filmens tekniske egenskaper som fortellergrep. Derfor klarer han også å skildre hovedpersonens følelser på en subtil, men samtidig oversiktlig måte. Gabe Nevins, som aldri hadde spilt i en film tidligere, er i tillegg et funn.

44. A History of Violence (2005)

Regi: DAVID CRONENBERG   Skrevet av: MO

Som et hardt slag i ansiktet presenterer David Cronenberg sin beste film for publikum; brutalt, kontant, intenst og uforutsigbart. Med sitt originale filmspråk og rå realisme drar han oss med på en ustoppelig fortelling om hvordan man ikke kan slippe unna fortida, i en film som både er av hans mer kommersielle og samtidig mest unike. For dette er en film som kanskje best kan beskrives som en kunstfilm forkledd som en sjangerfilm. Det er også en vanskelig film som stiller spørsmål om hvordan vi forholder oss til vold, mens den samtidig forfører oss med sin egen dramaturgi og ikke gir svar på tiltale. Glimrende skuespill fra Viggo Mortensen og Ed Harris gjør dette til en moderne klassiker.

43. Engelen (2009)

Regi: MARGRETH OLIN   Skrevet av: SH

Landets fremste dokumentarfilmskaper går løs på spillefilmformatet. Margreth Olin forteller en sann historie om narkomane Lea, som mister foreldreretten til datteren sin. Olin styrer unna alt som heter sentimentalitet og moralisering, og presenterer i stedet en ekte og realistisk skildring av et liv i narkohelvetet. Samtidig forklarer hun overbevisende hvordan Lea har havnet på skråplanet. Ingenting føles falskt og tilgjort, noe som er uhyre viktig for en film i den sosialrealistiske skolen. I tillegg er vakker fotografering og fin musikk, samt en uovertruffen Maria Bonnevie, med på å gjøre denne filmen til en viktig og svært rørende perle, som savner sidestykke blant andre norske filmer som har kommet ut de siste årene. 

42. Juno (2007)

Regi: JASON REITMAN   Skrevet av: MO

Tiårets søteste film. I herlig kontrast til den typiske amerikanske tenåringsfilmen kom Juno og i herlig kontrast til den stereotypiske amerikanske tenåringen kom Ellen Page, og vi fikk gleden å være flue på veggen til en liten perle av en film så propp full av sjarm og humor at det er umulig å ikke sitte med et smil om munnen fra start til slutt. Indiefilm eller ei er dette et forfriskende alternativ til samlebåndsproduksjon av drama om graviditet hos tenåringsjenter og diverse familieforviklinger, og en flott film som treffer midt i hjertet. Ellen Page er en stjerne i sin tolkning i denne rare skapningen av en filmopplevelse.

41. The Wrestler (2008)

Regi: DARREN ARONOFSKY   Skrevet av: SB

Darren Aronofsky gikk fra pompøse The Fountain til et tilsynelatende streit drama med denne filmen. Den skiller seg allikevel ut med sin hjerteskjærende historie, nøkterne estetikk og ikke minst skuespillere i storform. Mickey Rourke skinner i filmen med (altfor mange) likhetstrekk til eget liv og karriere, og bidrar til å gjøre The Wrestler til en av fjorårets aller flotteste filmer. Aronofosky prøver seg ikke på noen glorifisering av karakterene, og serverer ingen solskinnshistorie, men et bunnsolid og engasjerende wrestling-drama. Ram Jam!

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Neste del i serien kommer på lørdag. Les også plassering 60-51, 70-61, 80-71, 90-81 og 100-91.

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 60 til 51.

60. Sophie Scholl- Die letzten Tage (2005)

Regi: MARC ROTHEMUND   Skrevet av: KK

Sophie Scholl er en vellaget og menneskelig krigsskildring, og det er under avhørsscenene at filmen skinner på sitt kanskje aller sterkeste. Ikke kun på grunn av den fengslende stemningen og fantastiske Julia Jentsch, men fordi det er her nazismen og alt den står for blir avkledd av ordene til en enkelt kvinne. For selv om filmen tar for seg et av menneskehetens mørkeste kapitler, er det likevel håpet som står i fokus. Og det er kanskje dette som skiller Sophie Scholl fra mengden. Håpet i form av en kvinnelig hverdagshelt som tross all motgang, står for det hun tror på til siste slutt. Resultatet har blitt en nydelig, rørende og meget sterk affære.

59. In the Mood for Love (2000)

Regi: KAR WAI WONG   Skrevet av: MO

Kinesisk poesi om kjærlighet og lyst som er så stilfull og vakker at det nesten blir for mye av det gode. Men mesteren Wong Kar-Wai klarer den vanskelige kunsten med å flott balansere mellom stilisert estetikk og overveldende stemning på den ene siden og en bittersøt realisme på den andre. Det er romantikk i rendyrket forstand som står i fokus, og det skildres med varme og autentisitet. Når samtidig skuespillere av rangen til Maggie Cheung og Tony Leung briljerer i hovedrollene kan det ikke unngås å bli emosjonelt engasjert, i tillegg til visuelt imponert over det som er en av de klart mest kritikerroste filmene fra 2000-tallet.

58. Adaptation. (2002)

Regi: SPIKE JONZE   Skrevet av: ML

Spike Jonzes Adaptation omhandler filmatiseringen av boken The Orchid Thief av Susan Orlean. Eller rettere sagt; filmen omhandler manusforfatter Charlie Kaufmans problemer med å adaptere boken til et filmmanus. Resultatet er en film om en manusforfatter som forsøker skrive manuset til filmen vi nettopp ser. Dette er på ingen måte første gang i filmhistorien en film har handlet om sin egen tilblivelse, men Adaptations kanskje største styrke ligger i hvor tilgjengelig den fremstår til metafilm å være. Selvrefleksiv, full av intertekstuelle referanser og genreblandinger – og allikevel gjennomgående lettfattet og allment fascinerende. Kort sagt; Adaptation er en hyllest til filmmediet – den perfekte metafilm.

57. In the Loop (2009)

Regi: ARMANDO IANNUCCI   Skrevet av: SB

2009's beste film hører hjemme i den vanskelige sjangeren politisk satire, men klarer oppgaven med bravur. Drevet av et vittig, intelligent og velskrevet manus - In The Loop er en hysterisk morsom komedie som skildrer politisk byråkrati og udugelige politikere til 20 i stil. Filmens skuespillerensemble gjør en fornøyelig innsats, og underbygger filmes skildring av den absurde storpolitikken. De popkulturelle referansene er hysteriske og alltid "on point", ikke påtatt og "in your face" som i f.eks Juno.

56. Notre Musique (2004)

Regi: JEAN-LUC GODARD   Skrevet av: MO

Bilder, musikk og ord i fantastisk samspill. Det er kanskje det smarteste jeg kan si om dette poetiske mesterverket fra Godard. For det høres så dumt ut hvis jeg sier at det er en visuelt og intellektuelt filosofisk film eller om jeg sier at det omtrent er definisjonen på film som kunst. Men det er et kunstverk, som tar bruk av filmens spesielle språk på en kompleks og samtidig nøktern måte og blir en utrolig moden og overraskende varm film. Komposisjonen er intim, nærheten til menneskene er overveldende, spørsmålene er vanskelige og det finnes ikke svar. Det pøses på med narrative kontraster, hopp, og både forferdelige og nydelige bilder, og det er tungt og jævlig, men det er flott og utrolig rørende. Denne filmen har alt... men er ikke nødvendigvis for alle.

55. A Londoni Férfi (2007)

Regi: BÉLA TARR   Skrevet av: SH

Béla Tarr gjør et byks over til film noir-sjangeren, men beholder det samme filmspråket som tidligere. Lange innstillinger, rolig snegletempo, svart-hvitt, trekkspillmusikk og et mørkt og kaldt bysamfunn er noen av de velkjente ingrediensene hos regissøren som også går igjen her. Handlingen i filmen, som er basert på en roman av Georges Simenon, dreier seg om en veldig konvensjonell kriminalhistorie. Men narrasjonen står aldri særlig sentralt så lenge regissøren heter Béla Tarr. I stedet ligger fokuset på den iskalde stemningen og den usedvanlige stilen til Tarr. Det er umulig å ikke la seg forhekse av det stødige filmhåndverket til en av Europas fremste aktive filmkunstnere. 

54. Kill Bill: Vol 1 (2003)

Regi: QUENTIN TARANTINO   Skrevet av: KB

Quentin Tarantino fikk sitt gjennombrudd med Reservoir Dogs i 1992 og har siden den gang stått for flere godbiter. Kill Bill: Volume 1 er èn av dem. Filmen har et plot som det oser kulhet av. Legg til herlig dialog i denne miksen, og vi ender opp med en uslåelig kombinasjon i det som er en tarantinofilm av høyeste kvalitet. Overbevisende actionscener, usedvanlig god musikkbruk og beinøffe karakterer sørger for en utrolig god stemning og atmosfære hele veien gjennom. Det er liten tvil om at Kill Bill har gjort seg mer enn fortjent til en plass på denne lista.

53. Der Freie Willie (2006)

Regi: MATTHIAS GLASNER   Skrevet av: AA

Film blir sjeldent vondere enn dette. Regissør Matthias Glasner kom ut av ingenting, og laget en av tiårets beste og mest medrivende opplevelser. Jürgen Vogel er et funn som voldtektsmannen Theo, som slipper ut etter 9 år i en institusjon. I en strengt bevoktet hverdag skal han tilpasses samfunnet igjen. Men selv om alt på overflaten virker greit, kommer Theos iboende ondskap og lyster motvillig krypende tilbake. Selv om dette er en av mine favoritter fra det siste tiåret, er det aldri en film jeg vil se mange ganger. Men man bør minst se den en gang.

52. Inland Empire (2006)

Regi: DAVID LYNCH   Skrevet av: MO 

David Lynch er alltid interessant og unik i sitt arbeid, men hans forskrudde ideer og absurde tanker har kanskje aldri vært i friere flyt enn i denne surrealistiske labyrinten, en film som herjer voldsomt med både sanser og fornuft. For dette er som et langt mareritt; urovekkende, forvirrende, vondt og uforståelig, men samtidig spennende, forførende og fascinerende. Tror du at du har sett maken? Da tror du feil. Har du ikke sett den? Da kan du glede deg til alt fra tilsynelatende uskyldige nærbilder som setter frykten i deg, en stemning som absorberer deg, og kaniner som opererer på mystiske måter. Det er litt vanskelig å forklare hvorfor dette er en fantastisk film, men det er den.

51. Iklimler (2006)

Regi: NURI BILGE CEYLAN   Skrevet av: ML

Det gjør så uendelig vondt å ta del i Nuri Bilge Ceylans studie av den siste fasen av et parforhold i Iklimler . Mannen – den selvsentrerte og kalkulerende professoren, blir spilt av regissør Ceylan selv, og kvinnen blir spilt av Ebru Ceylan – hans kone i virkeligheten. Det er tilsynelatende lite som blir sagt mellom de to. Men gjennom filmens mesterlige foto, lys- og lydbruk begynner vi ane konturene av hvilke følelser som gjemmer seg under overflaten av et forhold som ubønnhørlig nærmer seg slutten. Iklimler er en vond, men vakker filmopplevelse for de som ikke lar seg skremme av et dvelende tempo.

-------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Neste del i serien kommer på torsdag. Les også plassering 70-61, 80-71, 90-81 og 100-91.

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 70 til 61 .

70. El Orfanato (2007) 

Regi: JUAN ANTONIO BAYONA   Skrevet av: HGH

At El Orfanato er regissør Juan Antonio Bayonas langfilmdebut, er intet mindre enn imponerende. For her har han lagd en av tiårets mest intense og spennende grøssere, som spiller på frykten for det paranormale og ukjente, ubeviselige. Her får du ikke særlig mange sjokk-øyeblikk som vil få deg til å hoppe ut av stolen, men desto mer av den neglebitende, langvarige spenningen som vi liker så godt. Det er dessuten forfriskende å se en stor spansktalende produksjon med en kvinnelig hovedrolleinnehaver som verken heter Hayek eller Cruz, men relativt ukjente Belén Rueda. Forhåpentligvis vil vi se mer til både henne og Bayona de neste årene.

69. Batman Begins (2005)

Regi: CHRISTOPHER NOLAN   Skrevet av: KB

Helt siden jeg så min første Batman-film i 1989, har jeg vært veldig fascinert av både karakteren og Gotham-universet. Herlig stemning og spennende gadgets var det som gjorde Batman til den ultimate superhelten på film. I Christopher Nolans visjon av Batman er det mer virkelighetstro i fokus, i tillegg til en mørk stemning og utrolige actionsekvenser, alt til bunn for et fantastisk verk. Skuespillerensemblet de har fått samlet er samtidig intet mindre enn imponerende, og Christian Bale som Bruce Wayne har vist seg å være et veldig godt valg. En perfekt start på noe som kan vise seg å bli en legendarisk serie med Batman-filmer.

68. The Jacket (2005)

Regi: JOHN MAYBURY   Skrevet av: KK

Opprinnelig baseret på Jack Londons novelle The Star Rover fra 1915 ble The Jacket overført med glans til det store lerretet av John Maybury og Massy Tadjedin i 2005. Og filmen er om ikke annet, en svært uvanlig kjærlighetshistorie. Det var kanskje den spesielle miksen av sjangere som hindret dette lille mesterverket fra å få anerkjennelsen det fortjener av både publikum og media i sin tid. Men på tross av dette, er det menneskets egen vilje og tilpasningsdyktighet under ekstreme forhold som står i fokus, uansett sinnstilstand. Det er det menneskelige, enkle og nære som skiller denne "sinnssyke" historien ut fra mengden. For en del av mengden kommer den i hvert fall aldri til å bli.

67. Mysterious Skin (2004)

Regi: GREGG ARAKI   Skrevet av: SH

Tidlig på 90-tallet var Gregg Araki en enfant terrible i bølgen av homsefilmer som slo inn over uavhengig film i USA. Hans Mysterious Skin inneholder også en del sterke scener og vanskelig tematikk, men her er han ikke like ukonvensjonell og tabusprengende som tidligere. Filmen handler om to tenåringer som begge ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Den ene har endt opp som homofil gutteprostituert, mens den andre er en paranoid UFO-nerd som tror han har hatt kontakt med romvesener. En rå og utfordrende film med svært solide skuespillerprestasjoner av Joseph Gordon-Levitt og Brady Corbet.

66. Into the Wild (2007)

Regi: SEAN PENN   Skrevet av: KK

Det er ikke ofte man kommer over filmer som får deg til å betrakte verden og ditt eget liv med helt nye øyne; Into the Wild er en slik type film. Den ligger i samme gate som The Motorcycle Diaries og er en aldri så liten tankevekker for det moderne/vestlige samfunnet, både på godt og vondt. Det hele baserer seg på en sann historie hvor nydelige skildringer av natur kontra storbyen og de små, særegne vennskapene man skaper underveis på reisen utgjør mye av essensen. Filmen byr i tillegg på en rekke glitrende skuespillerprestasjoner og leverer i siste ende et utrolig sterkt karakterportrett av en svært uvanlig og fascinerende mann.

65. Du levande (2007)

Regi: ROY ANDERSSON   Skrevet av: ML

Med en ekspressiv, hyptnotisk og særdeles særegen estetikk veves over 50 ulike fragmenter sammen tematisk i en flettverksstruktur i Du levande. Over 50 ulike tablåer som alle presenteres uklippet, nærmest alle med et statisk kamera, og absolutt alle under den fullstendige mesterkontrollen til regissør Roy Andersson. Store eksistensielle spørsmål stilles – om mennesket, og dets plass i det moderne samfunnet. Men det er ikke tematisk filmen høster størst fascinasjon – hva som gjør Anderssons film fortjent til en plass blant kremen av forrige tiårs filmer er hans totale, absolutte kontroll over alle tenkelige filmatiske detaljer: Det er Anderssons diktatoriske visjon som har resultert i en formalt feilfri film.

64. Tout Est Parfait (2008)

Regi: YVES CHRISTIAN FOURNIER   Skrevet av:SB

Dette er et nydelig, nyansert drama om sorg, skyldfølelse og tilværelsen som pårørende som tok meg fullstendig på senga. Tout Est Parfait er et lavmælt og nyansert drama om livet, sorg og skyldfølelse. Med et filmspråk som sender tankene i retning av Gus Van Sants Paranoid Park , er dette en film som skinner i all sin enkelthet. Filmen treffer deg emosjonelt uten å skrike ut hva du skal føle, og det er rett og slett en skandale at denne ikke fikk kinodistribusjon!

63. The Three Burials of Melquiades Estrada (2005)

Regi: TOMMY LEE JONES   Skrevet av: TP

Karrieren til Tommy Lee Jones hadde smått begynt å dale, men så tok han affære og leverte denne fantastiske filmen både som hovedrolleinnehaver og regissør. Dette er en moderne westernfortelling der dramaet bobler og viser seg fram fra sin beste side, som forteller en fin og vakker historie om det å holde ord og total anger. Se opp for Barry Pepper i sin til nå desidert beste rolle, en tolkning som fikk magen min til å vri seg om flere ganger, og en film som både er en visuell nytelse og som framstiller westernfølelsen på en genial måte.

62. Hunger (2008)

Regi: STEVE MCQUEEN   Skrevet av: SH

Denne sterke skildringen av Bobby Sands’ sultestreik i Maze-fengselet i 1981, er en grusom påkjenning for hele kroppen. Man kjenner stanken av blod, urin og avføring, samtidig som man blir vitne til den fysiske ødeleggelsen av Sands’ kropp. Filmen gir deg ikke noen bedre forståelse av Nord-Irland-konflikten, men konsentrerer seg i stedet om personen Bobby Sands på individnivå. Utvilsomt en av de vondeste filmopplevelsene fra det forrige tiåret. 

61. Million Dollar Baby (2004)

Regi: CLINT EASTWOOD   Skrevet av: TP 

Med Clint Eastwoods stødige hånd bak kamera, Paul Haggis med manus, og Morgan Freeman og Eastwood (igjen) foran kamera, var det stor sannsynlighet for at Million Dollar Baby egentlig ikke kunne feile. Det som derimot tar den det ekstra steget og gjør den så himla bra er den menneskelige kvaliteten. Hilary Swank portretterer en helt vanlig jente med dårlige odds, men dette er ingen Disney-historie der hun ender opp med prinsen og halve kongeriket, men en med fokus på realisme. Er det for klisjé å si at filmen er en knyttneve i magen? Dette er i alle fall en film som leverer en uppercut når du minst venter det.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Neste del i serien kommer på tirsdag. Les også plassering 80-71, 90-81 og 100-91.

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 80 til 71 .

80. Crash (2004)

Regi: PAUL HAGGIS   Skrevet av: TP 

Denne filmen tok publikum med storm etter at den overraskende vant tre priser under Oscar-utdelingen i 2006; der prisen for beste film selvfølgelig hang høyest. Nydelig musikk av Mark Isham setter alltid et utropstegn bak de mest dramatiske øyeblikkene, og det er jo umulig å ikke se at Paul Haggis har laget en gjennomført god film med noe så vanskelig som rasisme som tema. Den fantastiske scenen med låsesmeden og den forbanna butikkeieren fikk meg til å felle flere tårer, men det er bare ett av flere ekstremt sterke øyeblikk som denne filmen har å by på.

79. Star Trek (2009)

Regi: J.J. ABRAMS   Skrevet av: KB

Før jeg hadde sett 2009-versjonen av Star Trek, satt jeg med en noe begrenset fascinasjon av universet vi hadde blitt presentert for i serien og de andre filmene. Regissør J.J. Abrams var heller ingen trekkie før selve produksjonen av filmen, men det betyr ikke at det har gått i feil retning av den grunn. Med herlig stemning, kinematografi og fantastiske spesialeffekter er det liten tvil om at Abrams har opparbeidet seg mer fotfeste i universet. Fantastiske karakterer og gode rolleprestasjoner legger heller ikke noen demper på akkurat det. Star Trek er simpelthen en knakende underholdende blockbuster som må oppleves!

78. Das Leben der Anderen (2006)

Regi: FLORIAN H. VON DONNERSMARCK   Skrevet av: AB

Samtidig som Das Leben der Anderen er en viktig og informativ historietime, treffer den emosjonelt ved hjelp av to andre aspekter. Ikke bare er den en thriller som gjentatte ganger innbyr til nervøs neglbiting, men i tillegg er den et vakkert og menneskelig drama. Uhyre effektfull og rørende, og regissøren med det imponerende navnet Florian Henckel von Donnersmarck har stålkontroll på regien. Men det som udiskutabelt gjør størst inntrykk er den avdøde Ulrich Mühes (bildet) i sin rolletolkning. Han leverer her en ufattelig sterk prestasjon, kanskje en av tiårets sterkeste, og det nesten uten å ytre et ord eller fortrekke en mine.

77. The Fog of War (2003)

Regi: ERROL MORRIS   Skrevet av: AA

Dokumentarkjempen Errol Morris presenterer livet og memoarene til tidligere forsvarsminister i USA, Robert S. McNamara. Han leverer svært interessante beretninger om tiden under John F. Kennedy, og ikke minst avgjørelsen om å gå inn i Vietnam. Det hele flettet sublimt sammen med arkivbilder, til tonene av et mesterlig soundtrack av Philip Glass. Filmen vant fortjent Oscarpris for beste dokumentar i 2003. En film som så absolutt burde være pensum i historietimene på videregående skole. 

76. The Station Agent (2003)

Regi: THOMAS MCCARTHY   Skrevet av: KK

Thomas McCarthys herlige debutfilm fra 2003 har aldri fått oppmerksomheten den i aller høyeste grad fortjener. Men la deg ikke lure av mangelen på omtale, et minimalt budsjett og relativt ukjente hovedrolleinnehavere; dette er en perle av de sjeldne. The Station Agent skildrer ensomhet, fordommer og vennskap i New Jerseys vakre omgivelser. Her blandes innslag av humor, sorg og bitterhet sømløst inn i en historie som blomstrer over av entusiasme, varme samtaler og snodige karakterer. Gjennom fabelaktig samspill klarer trioen, i form av Peter Dinklage, Patricia Clarkson og Bobby Cannavale, å skape et uforglemmelig vennskap som umiddelbart finner veien inn til hjerterota.

75. Serenity (2005)

Regi: JOSS WHEDON   Skrevet av: HGH

Når Joss Whedon satt seg ned for å skrive en TV-serie basert på kombinasjonen av western og sci-fi, er det tvilsomt at han så for seg hvilket fenomen det skulle bli. Allerede fra første stund var det både problemer og motstand fra 20th Century Fox, men Firefly ble likevel en realitet, selv om den ble lagt ned etter bare 14 episoder. Mer tid trengte den dog ikke for å oppnå en enorm kultstatus, og de mange tilhengerne presset på for mer helt til Serenity ble en realitet. Her blir mange av spørsmålene besvart, og vi får ganske enkelt en avslutning på en av vår tids mest originale serier i sin sjanger. Og kanskje er det akkurat sjangeren som er hovedgrunnen til at dette ble så unikt. Her møter vi ingen intergalaktiske superhelter, grønne marsboere eller lyssabler, for her er det de elskverdige og jordnære karakterene som har trollbundet fansen. Sci-fi har aldri vært mindre heroisk, eller nærmere den gamle vestens skitne realitet, og derfor elsker vi Serenity.

74. La Pianiste (2001)

Regi: MICHAEL HANEKE   Skrevet av: AA

Et av Michael Hanekes mange mesterverker. Pianolærerinnen (Isabelle Huppert) har i alle år forsømt sitt eget liv til fordel for karriere og en streng, voktende mor. I skjul blir hun drevet av destruktive krefter og lyster hun aldri før er blitt eksponert for. Skam, skyld og en iskald distanse er noe av det Haneke serverer oss i en stilsikker og gjennomført film. Tabusprengende, spennende og ikke minst uhyre velspilt.

73. De Ofrivilliga (2008)

Regi: RUBEN ÖSTLUND   Skrevet av: SB

Ruben Østlunds skildring av hverdagssituasjoner, gruppepress og hvordan dette takles gikk (relativt) stille i gangene her til lands. Faktum er allikevel at det er en stilsikker film som både gleder, sjokkerer og rører. Filmen føyer seg inn i rekken av nyere svensk film som tør å gå nye veier, og nok en gang er resultatet meget imponerende. Særlig sekvensen med de svenske tenåringsjentene gjør inntrykk, og filmen er på mange måter en fullbyrdelse av Østlunds forrige film, Gitarmongo.

72. Almost Famous (2000)

Regi: CAMERON CROWE   Skrevet av: TP

En film der Kate Hudson faktisk spiller overbevisende godt? Er det egentlig mulig? Ja, det er nettopp det Cameron Crowe har fått til i sin magiske fortelling om musikk, journalistikk og livet. Han har i ettertiden slitt med å komme seg tilbake til den storformen han er i med denne filmen, men vi lever ennå i håpet. For det er i alle fall ingen tvil om at Almost Famous er en udødelig film, der spilletiden på nesten tre timer (i Director's Cut) heller virker som et sabla friskt pust på ikke noe mer enn halvannen time.

71. The Saddest Music in the World (2003)

Regi: GUY MADDIN   Skrevet av: AA

En slags musical satt i år 1933, midt i depresjonen, hvor det arrangers en konkurranse for å finne den tristeste musikken i universet. Musikere fra hele verden flokker rundt til Winnipeg, Canada, for å prøve å vinne den gjeve prisen. Dette er en av Guy Maddins aller mest underholdende og kreative filmer. Er du ikke bekjent med hans uforlignelige sprø stil eller filmer fra før av, er dette et glimrende sted å starte.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Les også plassering 90-81 og 100-91.

Det er vel alt vi trenger å si og da kan vi presentere vår liste over de 100 beste filmene fra 2000-tallet, noe vi gjør i ti ulike saker som vil bli presentert i løpet av februar, og vi fortsetter her med film 90 til 81.

90. Battle for Haditha (2007)

Regi: Nick Broomfield   Skrevet av: SH

Dokumentarisk krigsfilm fra Irak-krigen om den grusomme Haditha-massakren, der 24 sivile irakere ble slaktet ned av amerikanske tropper. Filmen skildrer godt hvordan misforståelser og overreaksjoner kan få fatale konsekvenser under militære opperasjoner. Det er ikke vanskelig å oppdage at regissøren Nick Broomfield hadde en lang erfaring fra dokumentarfilm før han lagde denne. Battle for Haditha er så realistisk at man stadig vekk må klipe seg i armen for å minne seg selv om at dette ikke er en dokumentar. Selv om filmen har fått en ganske lunken mottakelse fra kritikere, kan man ikke nekte for at Broomfield har tatt tak i en viktig og høyst aktuell konflikt, rammet det inn i realistiske virkemidler, samt å refse Bush-regimet så det suser uten å framstille situasjonen ensidig. 

89. Workingman's Death (2005)

Regi: Michael Glawogger   Skrevet av: AA

En dokumentar i pure cinema-tradisjonen, uten narrasjon og ordentlig kontekst. Vidvinkelkameraet følger mennesker som arbeider under noen av de verste forholdene du kan tenke deg. Regissør Michael Glawogger serverer nydelige bilder fra levekår du alt annet enn vil oppleve selv. Hvor langt er mennesket villig til å gå for å overleve?

88. The Last King of Scotland (2006)

Regi: Kevin MacDonald   Skrevet av: HGH

The Last King of Scotland byr på en frisk og velfungerende kombinasjon av fakta og fiksjon. I bunnen finner vi en relativt presis historisk gjengivelse av den meget eksentriske Idi Amin, og over dette har man brodert inn en historie som bare delvis er hentet fra virkeligheten. Med det sagt, er det i realiteten valget av hovedrolleinnehaver som gjør denne filmen til noe helt utenom det vanlige. Forest Whitaker presterer nemlig intet mindre enn sitt livs rolle, og ble også belønnet med Oscar-, Bafta-, Golden Globe- og Screen Actors' Guild-awards for beste mannlige hovedrolle. Særdeles velfortjent, for det er nok ingen som kunne gjort det bedre. En riv ruskende gal manns tanker og handlinger har muligens ikke blitt dramatisert på noen sterkere måte de siste 10 årene.

87. O Brother, Where Art Thou? (2000)

Regi: Joel & Ethan Coen   Skrevet av: AB

Ved første øyekast en typisk Coen-komedie (et noe urettferdig uttrykk å bruke når brødrenes filmer stort sett har hvert sitt unike særpreg), men ved nærmere gransking åpenbarer det seg en ambisiøs potpurri. Her har sørstatshistorie og kristenladet overtro blitt blandet med Homers Oddyséen, og resultatet er en ganske enestående roadmovie som smaker fortreffelig. Ispedd umiskjennelig Coensk humor, selvfølgelig. Denne filmen har dessverre ikke fått samme klassikerstempelet som enkelte andre i filmografien, men kanskje det vil utvikle seg med tiden. Som en av de mest særegne og herlige komedier fra forrige tiår blir den nok ikke glemt med det første uansett.

86. The Man Who Wasn't There (2001)

Regi: Joel & Ethan Coen   Skrevet av: TP

Billy Bob Thornton leverer en gnistrende god tolkning som Ed Crane, mannen som har klekket ut en plan i beste Coen-stil. Brødrene, som har gitt oss fabelaktige filmer i en årrekke, presenterer her en film i svarthvitt som tar oss med tilbake til en glemt filmkunst. Men samtidig spriter de selvfølgelig opp filmen med ekstremt fargerike karakterer og et handlingsforløp som gjør at jeg omtrent klorer hull i godstolen. Filmingen og klippingen er utført med fantastisk dyktighet, og dette er en film som helt klart har gjort seg fortjent til en plass i kåringen.

85. Last Days (2005)

Regi: Gus Van Sant   Skrevet av: SH

Gus Van Sant tar for seg de siste levedagene til en narkotikaavhengig rockemusiker. Narrasjonen er ikke det spor viktig her. Filmen ønsker heller å skildre en tilstand enn å fortelle en historie. Hovedpersonen famler rundt omkring i en enorm og nedslitt villa, som framhever tomheten i livet hans. Lange og statiske innstillinger understreker denne kjedelige og ensformige hverdagen der ingenting skjer. En veldig depressiv film som er løst basert på Kurt Cobains siste dager. 

84. Lucky Number Slevin (2006)

Regi: Paul McGuigan   Skrevet av: KB

Paul McGuigan fikk sitt store gjennombrudd med denne filmen. Her har han klart å få til en herlig blanding av spenning og humor, som igjen kombineres med en perfekt miks av originalitet og smarthet. Hovedtvisten legger heller ikke noen demper på akkurat dette, og stemningen i filmen er fantastisk fra start til slutt. Gode rolleprestasjoner av skuespillerne og en svært så fascinerende, og fiffig, dialog legger ingen demper på ting. Rett og slett en film man aldri blir lei, og som lett kan anbefales.

83. Capturing the Friedmans (2003)

Regi: Andrew Jarecki   Skrevet av: AA

Sjelden er historier fra virkeligheten så sjokkerende. Familien Friedmans blir rystet da Arnold Friedman og en av sønnene blir arrestert, anklaget for å ha antastet og hatt sex med barn under private datatimer faren drev på kveldstid. Skillet mellom fantasi og virkelighet er ikke-eksisterende, og private hjemmeopptak viser familien på nært hold, som bryter sammen i et hagl av beskyldninger. Essensiell dokumentar som er rystende, og dessuten svært spennende.

82. The Royal Tenenbaums (2001)

Regi: Wes Anderson   Skrevet av: AB 

I Wes Andersons filmer kan følelser ofte drukne i det hyperstiliserte universet. Men The Royal Tenenbaums er den perfekte sammensmeltningen mellom den formelle og symmetriske (for ikke å snakke om ufattelig stilige) regien og ekte emosjonell slagkraft, og treenigheten kompletteres av den absurde og underfundige humoren som oppstår derfra. Historien om patriarken Royals gjenforening med sin familie er vakker og sår, og fortalt av en kronisk velkledd filmskaper som uanstrengt overfører sin stilsikkerhet til lerrettet.

81. Elephant (2003)

Regi: Gus Vant Sant   Skrevet av: SH

To ungdommer drar til skolen. De har tatt med seg våpen. Det fatale skjer. Gus Van Sant konsentrerer seg først og fremst om forløpet til denne grusomme hendelsen, som har mange likhetstrekk med massakren ved Columbine High School. Men han prøver ikke å besvare noen spørsmål. Han ønsker ikke å forklare hva som kan være årsaken til en slik tragedie. Dette får eventuelt bli opp til seeren. Kameraet følger elevenes vandring gjennom skolekorridorer i lange innstillinger uten at noe vesentlig skjer. På denne måten føler man seg fysisk til stedet i skolebygningen. Med Elephant vant Van Sant en velfortjent Gullpalme i Cannes. 

--------------------------------------------------------------------------------------------

Så, hva synes du om 2000-tallet? Enig eller uenig i denne listen? Hvilke filmer synes du var de beste? Kom med dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.

Neste del av kåringen dukker opp på fredag.

Les også plassering 100-91

Første gang jeg så den var i seks/syv-tiden på morgenen, jeg var vel sånn ca. 16, og vi hadde nettopp fullført et uoffisielt lokalmesterskap i fotballspillet FIFA. Det faktum at noen foreslo at vi skulle se en film, og at denne filmen var Donnie Darko, står som en pussig fotnote i guttegjengens historie. I kortform: Vi er et overfladisk kollektiv. Det gikk riktignok ikke mer enn vel 30 minutter før de fleste gikk lei. Dem om det.

Min påstand er følgende: Dette er filmen som vakte filminteressen min. Ikke uten en historisk opptakt, selvfølgelig. Men med konteksten, utgangspunktet og filmen tatt i betraktning, er det ganske imponerende at Donnie Darko fortsatt står som filmopplevelsen par excellence i livet mitt.

For å heve det opp på samfunnsnivå gir jeg ordet til filmskaper Kevin Smith: ”Everyone feels they discovered this movie”. Jeg er altså ikke alene. Det Smith omtaler som ”you’ve got to see this-factor” er selve motivasjonen for denne artikkelen. Som vi senere skal se, er det også et resultat av filmens fortreffelighet.

Trang fødsel

Til tross for hype før Sundance-festivalen, var det problematisk å selge Donnie Darko. Bare forestill deg regissør Kelly pitche plottet for produksjonsselskapene: ”Du har tenåringsgutten Donnie – den tungt medisinerte og angstfylte outsideren. Gående i søvne møter han, på en golfbane, den humanoide kaninen Frank. Frank forteller ham at jorda skal gå under om 28 dager, 6 timer, 42 minutter og 12 sekunder. Ganske heldig egentlig, for den kvelden faller en flymotor ned og ødelegger huset og rommet hans. Så han unnslipper døden i første rekke, men nå er det opp til ham å redde verden. Også tidsreiser da. Og sånn.” Kelly badet nok ikke i investorer som ville spytte penger i prosjektet, og det hjalp vel heller ikke at dette var debutfilmen hans. Da pengene først lå på bordet, filmen var blitt et faktum og skulle til å premiere, var vi nettopp passert datoen 11. september. Året var 2001. Etter dette var ikke filmatiserte flyulykker som publikumsmagnet å regne. Det holder egentlig å si at Donnies barndom var tøff.

Så tøff at den holdt på å bli sluppet rett på DVD. Heldigvis kom Newmarket Films på banen. Og der satt jeg da, i sekstiden på morgenen. Hva var det egentlig som trollbandt meg?

Enhet

Den gjengse oppfatningen er at dette er en uforståelig film¹. Noe den til en viss grad også er. Som vi kan se overfor, er det ganske vanskelig å oppsummere handlingen på en overbevisende måte. Men på makronivå føler vi likevel at det hele henger sammen. Det er en enhet, samme hvor pussige enkeltdelene virker å være.

Noe av helhetens merkverdighet skyldes Donnie Darkos refleksive forhold til sjangere. Distributørene kunne fråtse i merkelapper, og eksempler kan blant annet være ”high school-film”, ”science fiction”, ”horror” og ”familiedrama”. Kelly bruker konvensjoner på en særegen måte, leker med dem og blander sammen ulike uttrykkssett. La oss bruke tidsreiseelementet som et eksempel. I kontrast til en film som Back to the Future, velger Donnie Darko å nedtone eventyrbiten. Her finnes verken flygende DeLoreans eller gale vitenskapsmenn. I stedet gis en grundig redegjørelse for fenomenet, som forenkles nok til at vi lar oss fascinere, men er komplekst nok til det aksepteres. Vi overtar på mange måter Donnies interesse; engasjerer oss i diskusjonene med professorene hans, og ønsker å forstå hvordan det hele fungerer. Men vi vil ikke dermed påstå at dette er en ren science fiction-film. Først og fremst fordi den forsøker å fjerne seg fra selve fiksjonsdelen ved å legge et vitenskapelig grunnlag under de ”overnaturlige” hendelsene. Videre kan for eksempel lokasjonen underbygge påstanden: Når handlingen settes til et amerikansk forstadsområde, fører dette med seg en rekke konnotasjoner i retning av noe realistisk. Satt opp mot for eksempel Blade Runners futuristiske utgave av Los Angeles, virker Middlesex svært erfaringsnær og dagligdags. Filmen forsyner seg riktignok godt av sjangerens innhold, men ikonografien er milevis unna den klassiske oppfatningen av sci-fi. Overhengende låner den fra ulike sjangere, men syntesen blir noe eget. Og det faktum at alt henger sammen, er beundringsverdig.

Musikkbruken må ta mye av æren for dette. Generelt kan vi si at soundtracket er todelt: Michael Andrews’ ambiente toner på den ene siden, og 80-talls popmusikk på den andre. Vekslingen mellom disse gjør uttrykket mer dynamisk, og stemningsmessig sitter vi igjen med en rikere opplevelse. I filmens åpningsscene ser vi for eksempel at Andrews’ gåtefulle og drømmelignende stemning hurtig avløses av Echo and the Bunnymens ”The Killing Moon”. Vi er vitne til et markert stemningsskifte, men overgangen blir på ingen måte krass. Kelly brukte musikken aktivt da han skrev manus, og muligens er dette svaret på hvorfor lyd og bilde virker så forbaska enhetlig. Lydsporets drømmepreg skaper også en særegen verden, noe som letter aksepten av det vi ser. Prøv for eksempel å forestille deg følgende scene uten den (svært så) markerte bruken av Tears For Fears’ ”Head Over Heels”:

Det ville vært som en omtale av Donnie Darko uten å nevne Frank.

Frank

Kaninen Frank er selve innbegrepet på Donnie Darko, og et kroneksempel på dens uforutsigbarhet. Vi møter ham første gang da Donnie ligger og sover. En ukjent, mørk og vrengt stemme som hvisker ”wake up”, etterfulgt av ”I’ve been watching you”. Musikken er riktignok med på å underbygge dramatikken, men det er lite som tilsier at vi minuttet senere skal treffe på et menneskelignende kaninmonster. Det faktum at man ikke vrir seg i krampelatter og skrur av filmen på dette tidspunktet, er mildt sagt imponerende.

Frank fungerer først og fremst fordi Kelly tar seg god tid til å bygge opp scenene han figurerer i. Den mørke settingen og musikken forbereder seeren, samtidig som Frank-kostymet er skremmende nok til ikke å bli parodisk. Masken, med dens blanke øyne og utstikkende tenner, minner mer om en hodeskalles morbiditet enn våre idealiserte kaninforestillinger. Vi ser heller aldri Frank i bevegelse₂, så den menneskelignende kroppsbygningen blir aldri oversatt i menneskelig motorikk - han er bare tilsynelatende en av oss. Mange vil nok derfor forbinde ham med frykt og undergang, men i realiteten er han bare en hjelper – en ”deus ex machina”₃ som Donnie kaller ham. Denne dobbelheten - hans fryktinngytende utseende men altruistiske intensjoner - gjør ham vanskelig å forholde seg til. På den ene siden manipulerer han Donnie til destruktive oppgaver, men på den andre siden gjør han dette for alles beste, samme hvor katastrofale følger det måtte ha for enkeltpersoner. Dermed oppleves han som en kompleks karakter og ikke bare en kuriositet, og vi aksepterer ham på filmens premisser.

Vi kan også se Frank som et godt eksempel på Donnie Darkos merkelige forhold til tid. Den kronologiske fremstillingen kompliseres blant annet av ulike frempek, som i kinoscenen der Frank tar av seg masken og viser frem sitt skadeskutte øye_{4 (spoiler)}. I tillegg er navnet ”Frank” en gjenganger i filmen; som navn på storesøsterens kjæreste, personen i farens anekdote, og gutten i Jim Cunninghams presentasjon. Hver gang navnet nevnes aner vi en overhengende forbindelse, som om han skulle være en allestedsværende gudeskikkelse. Muligens er det nettopp denne skikkelsen Donnie refererer til i sine mange dialoger om Gud. I så fall kan vi tolke det som om det er Frank som er arkitekten bak den ”romliggjorte tiden”, ”skjebnen”, vi ser i scenen der Donnie blir ledet opp til foreldrenes soverom. Alle tidstemaene viser Kellys (nerdete) kjærlighet for science fiction, og hans særegne evne til å inkludere oss i denne fascinasjonen. Fortellergleden begrenser seg riktignok ikke bare til dette området, den er heller hovedårsaken til at Kellys visjon har blitt så overbevisende. Hvert bilde, hver detalj, hver replikk viser tilbake til en regissørs ønske om å fortelle en historie, en historie han selv har den ubestridte troen på.

Når vi nå nærmer oss slutten, kan dette være verdt å ha i bakhodet. For jeg har skrevet om Donnie Darko uten engang å nevne Jake Gyllenhaals skuespillerprestasjon, Gary Jules’ ”Mad World”, ”Grandma Death” eller tusen andre ting som er med på å gjøre denne filmen så helhetlig og komplett. Og jeg betviler at noen oppramsing av enkeltelementer ville forsterket budskapet mitt. Du må rett og slett se det selv for å forstå det.

“You’ve got to see this-factor”

Skulle leseren på dette tidspunkt være lei panegyrikken, kan jeg jo presisere at Donnie Darko slettes ikke er noen perfekt film. Den har sine feil, og mange mener nok at den taper seg jo eldre du blir. Derfor er den ovennevnte ”you’ve got to see this-factor” et godt begrep for å forklare hvorfor filmen fremdeles fascinerer meg: Du tror det verken før eller etter du ser det. Jeg klarer rett og slett ikke fatte hvordan dette kan bli så helhetlig, interessant og ikke bare en usammenhengende parodi på filmmediet i seg selv. Og dette etter å ha sett den et tosifret antall ganger. Så for fire år siden, da rulletekstene omsider markerte slutten, gikk hodet mitt i spinn, og bare en ting var sikkert: Jeg ville misjonere; spre budskapet og gi andre opplevelsen av å se en film som engasjerer og forfører deg fra start til slutt. Andre måtte se den. Derav artikkelen.

Noen entydig konklusjon kan jeg dessverre ikke servere dere. Akkurat hvorfor det fungerer, tror jeg ikke engang Richard Kelly forstår. Hans andre film, Southland Tales, kan hvertfall tyde på det. Muligens er dette bare enda en av filmens styrker: Universet er så sammensatt, så gjennomført, og utformet med så mye kjærlighet at enhver seeropplevelse blir ubeskrivelig unik. Ved å la formen være såpass åpen tillates seeren selv å fylle ut de manglende delene; og hvilken tolkning er vel mer overbevisende enn din egen?

Donnie Darko gjør meg nostalgisk. Den markerer bruddet med et liv fylt av filmatisk likegyldighet. Derfor føler jeg at jeg skylder den såpass – en artikkel og en oppfordring om at også du, kjære leser, vil sette deg ned og se Donnie Darko. Har du allerede sett den - ta et gjensyn. Vis den til barna dine, venner, uvenner og kjente. Den er kanskje ikke for alle, men vinen smaker som kjent best når den ikke er vannet ut.

Fotnoter:

₁: Det kan være nyttig å påpeke at filmen foreligger i to ganske forskjellige utgaver. Originalversjonen har størst tolkningspotensial og er kvarteret kortere enn director’s cut-utgaven som kom i 2004. Sistnevnte inneholder en rekke utelatte scener, alternative musikkvalg (blant annet den katastrofale avgjørelsen å erstatte åpningslåta ”The Killing Moon” med INXS’ langt tammere ”Never Tear Us Apart”) samt utdrag fra den fiktive boken ”Philosophy of Time Travel”. Om DC-versjonen virker oppklarende eller overforklarende får være opp til den enkelte seer å avgjøre.

₂: Med unntak av hodebevegelser, og der Frank, som kjæresten til Elizabeth (og altså ikke selve Frank), går ut av bilen.

₃: “Deus ex machina” er en fortellerteknikk som direkte oversatt betyr noe sånt som ”gud av maskinene”. Det viser til situasjoner der protagonisten står overfor et tilsynelatende uløselig problem, og en ”guddommelig inngripen” redder ham ut av situasjonen.

₄: Dette refererer til en senere scene i filmen, der Donnie skyter Frank (da som kjæresten til Elizabeth) i øyet etter å ha sett Gretchen bli påkjørt og drept.

Kilder:

- Redmond, Sean (red.): Liquid Metal. The Science Fiction Reader
- Kommentarsporet på “Donnie Darko: Director’s Cut”
- Wikipedia
- IMDb

PS! Har du lyst til å leke mer i Donnies univers, anbefales filmens nettside.