Donnie Darko gjør meg nostalgisk.

Første gang jeg så den var i seks/syv-tiden på morgenen, jeg var vel sånn ca. 16, og vi hadde nettopp fullført et uoffisielt lokalmesterskap i fotballspillet FIFA. Det faktum at noen foreslo at vi skulle se en film, og at denne filmen var Donnie Darko, står som en pussig fotnote i guttegjengens historie. I kortform: Vi er et overfladisk kollektiv. Det gikk riktignok ikke mer enn vel 30 minutter før de fleste gikk lei. Dem om det.

Min påstand er følgende: Dette er filmen som vakte filminteressen min. Ikke uten en historisk opptakt, selvfølgelig. Men med konteksten, utgangspunktet og filmen tatt i betraktning, er det ganske imponerende at Donnie Darko fortsatt står som filmopplevelsen par excellence i livet mitt.

For å heve det opp på samfunnsnivå gir jeg ordet til filmskaper Kevin Smith: ”Everyone feels they discovered this movie”. Jeg er altså ikke alene. Det Smith omtaler som ”you’ve got to see this-factor” er selve motivasjonen for denne artikkelen. Som vi senere skal se, er det også et resultat av filmens fortreffelighet.

Trang fødsel

Til tross for hype før Sundance-festivalen, var det problematisk å selge Donnie Darko. Bare forestill deg regissør Kelly pitche plottet for produksjonsselskapene: ”Du har tenåringsgutten Donnie – den tungt medisinerte og angstfylte outsideren. Gående i søvne møter han, på en golfbane, den humanoide kaninen Frank. Frank forteller ham at jorda skal gå under om 28 dager, 6 timer, 42 minutter og 12 sekunder. Ganske heldig egentlig, for den kvelden faller en flymotor ned og ødelegger huset og rommet hans. Så han unnslipper døden i første rekke, men nå er det opp til ham å redde verden. Også tidsreiser da. Og sånn.” Kelly badet nok ikke i investorer som ville spytte penger i prosjektet, og det hjalp vel heller ikke at dette var debutfilmen hans. Da pengene først lå på bordet, filmen var blitt et faktum og skulle til å premiere, var vi nettopp passert datoen 11. september. Året var 2001. Etter dette var ikke filmatiserte flyulykker som publikumsmagnet å regne. Det holder egentlig å si at Donnies barndom var tøff.

Så tøff at den holdt på å bli sluppet rett på DVD. Heldigvis kom Newmarket Films på banen. Og der satt jeg da, i sekstiden på morgenen. Hva var det egentlig som trollbandt meg?

Enhet

Den gjengse oppfatningen er at dette er en uforståelig film¹. Noe den til en viss grad også er. Som vi kan se overfor, er det ganske vanskelig å oppsummere handlingen på en overbevisende måte. Men på makronivå føler vi likevel at det hele henger sammen. Det er en enhet, samme hvor pussige enkeltdelene virker å være.

Noe av helhetens merkverdighet skyldes Donnie Darkos refleksive forhold til sjangere. Distributørene kunne fråtse i merkelapper, og eksempler kan blant annet være ”high school-film”, ”science fiction”, ”horror” og ”familiedrama”. Kelly bruker konvensjoner på en særegen måte, leker med dem og blander sammen ulike uttrykkssett. La oss bruke tidsreiseelementet som et eksempel. I kontrast til en film som Back to the Future, velger Donnie Darko å nedtone eventyrbiten. Her finnes verken flygende DeLoreans eller gale vitenskapsmenn. I stedet gis en grundig redegjørelse for fenomenet, som forenkles nok til at vi lar oss fascinere, men er komplekst nok til det aksepteres. Vi overtar på mange måter Donnies interesse; engasjerer oss i diskusjonene med professorene hans, og ønsker å forstå hvordan det hele fungerer. Men vi vil ikke dermed påstå at dette er en ren science fiction-film. Først og fremst fordi den forsøker å fjerne seg fra selve fiksjonsdelen ved å legge et vitenskapelig grunnlag under de ”overnaturlige” hendelsene. Videre kan for eksempel lokasjonen underbygge påstanden: Når handlingen settes til et amerikansk forstadsområde, fører dette med seg en rekke konnotasjoner i retning av noe realistisk. Satt opp mot for eksempel Blade Runners futuristiske utgave av Los Angeles, virker Middlesex svært erfaringsnær og dagligdags. Filmen forsyner seg riktignok godt av sjangerens innhold, men ikonografien er milevis unna den klassiske oppfatningen av sci-fi. Overhengende låner den fra ulike sjangere, men syntesen blir noe eget. Og det faktum at alt henger sammen, er beundringsverdig.

Musikkbruken må ta mye av æren for dette. Generelt kan vi si at soundtracket er todelt: Michael Andrews’ ambiente toner på den ene siden, og 80-talls popmusikk på den andre. Vekslingen mellom disse gjør uttrykket mer dynamisk, og stemningsmessig sitter vi igjen med en rikere opplevelse. I filmens åpningsscene ser vi for eksempel at Andrews’ gåtefulle og drømmelignende stemning hurtig avløses av Echo and the Bunnymens ”The Killing Moon”. Vi er vitne til et markert stemningsskifte, men overgangen blir på ingen måte krass. Kelly brukte musikken aktivt da han skrev manus, og muligens er dette svaret på hvorfor lyd og bilde virker så forbaska enhetlig. Lydsporets drømmepreg skaper også en særegen verden, noe som letter aksepten av det vi ser. Prøv for eksempel å forestille deg følgende scene uten den (svært så) markerte bruken av Tears For Fears’ ”Head Over Heels”:

Det ville vært som en omtale av Donnie Darko uten å nevne Frank.

Frank

Kaninen Frank er selve innbegrepet på Donnie Darko, og et kroneksempel på dens uforutsigbarhet. Vi møter ham første gang da Donnie ligger og sover. En ukjent, mørk og vrengt stemme som hvisker ”wake up”, etterfulgt av ”I’ve been watching you”. Musikken er riktignok med på å underbygge dramatikken, men det er lite som tilsier at vi minuttet senere skal treffe på et menneskelignende kaninmonster. Det faktum at man ikke vrir seg i krampelatter og skrur av filmen på dette tidspunktet, er mildt sagt imponerende.

Frank fungerer først og fremst fordi Kelly tar seg god tid til å bygge opp scenene han figurerer i. Den mørke settingen og musikken forbereder seeren, samtidig som Frank-kostymet er skremmende nok til ikke å bli parodisk. Masken, med dens blanke øyne og utstikkende tenner, minner mer om en hodeskalles morbiditet enn våre idealiserte kaninforestillinger. Vi ser heller aldri Frank i bevegelse₂, så den menneskelignende kroppsbygningen blir aldri oversatt i menneskelig motorikk - han er bare tilsynelatende en av oss. Mange vil nok derfor forbinde ham med frykt og undergang, men i realiteten er han bare en hjelper – en ”deus ex machina”₃ som Donnie kaller ham. Denne dobbelheten - hans fryktinngytende utseende men altruistiske intensjoner - gjør ham vanskelig å forholde seg til. På den ene siden manipulerer han Donnie til destruktive oppgaver, men på den andre siden gjør han dette for alles beste, samme hvor katastrofale følger det måtte ha for enkeltpersoner. Dermed oppleves han som en kompleks karakter og ikke bare en kuriositet, og vi aksepterer ham på filmens premisser.

Vi kan også se Frank som et godt eksempel på Donnie Darkos merkelige forhold til tid. Den kronologiske fremstillingen kompliseres blant annet av ulike frempek, som i kinoscenen der Frank tar av seg masken og viser frem sitt skadeskutte øye_{4 (spoiler)}. I tillegg er navnet ”Frank” en gjenganger i filmen; som navn på storesøsterens kjæreste, personen i farens anekdote, og gutten i Jim Cunninghams presentasjon. Hver gang navnet nevnes aner vi en overhengende forbindelse, som om han skulle være en allestedsværende gudeskikkelse. Muligens er det nettopp denne skikkelsen Donnie refererer til i sine mange dialoger om Gud. I så fall kan vi tolke det som om det er Frank som er arkitekten bak den ”romliggjorte tiden”, ”skjebnen”, vi ser i scenen der Donnie blir ledet opp til foreldrenes soverom. Alle tidstemaene viser Kellys (nerdete) kjærlighet for science fiction, og hans særegne evne til å inkludere oss i denne fascinasjonen. Fortellergleden begrenser seg riktignok ikke bare til dette området, den er heller hovedårsaken til at Kellys visjon har blitt så overbevisende. Hvert bilde, hver detalj, hver replikk viser tilbake til en regissørs ønske om å fortelle en historie, en historie han selv har den ubestridte troen på.

Når vi nå nærmer oss slutten, kan dette være verdt å ha i bakhodet. For jeg har skrevet om Donnie Darko uten engang å nevne Jake Gyllenhaals skuespillerprestasjon, Gary Jules’ ”Mad World”, ”Grandma Death” eller tusen andre ting som er med på å gjøre denne filmen så helhetlig og komplett. Og jeg betviler at noen oppramsing av enkeltelementer ville forsterket budskapet mitt. Du må rett og slett se det selv for å forstå det.

“You’ve got to see this-factor”

Skulle leseren på dette tidspunkt være lei panegyrikken, kan jeg jo presisere at Donnie Darko slettes ikke er noen perfekt film. Den har sine feil, og mange mener nok at den taper seg jo eldre du blir. Derfor er den ovennevnte ”you’ve got to see this-factor” et godt begrep for å forklare hvorfor filmen fremdeles fascinerer meg: Du tror det verken før eller etter du ser det. Jeg klarer rett og slett ikke fatte hvordan dette kan bli så helhetlig, interessant og ikke bare en usammenhengende parodi på filmmediet i seg selv. Og dette etter å ha sett den et tosifret antall ganger. Så for fire år siden, da rulletekstene omsider markerte slutten, gikk hodet mitt i spinn, og bare en ting var sikkert: Jeg ville misjonere; spre budskapet og gi andre opplevelsen av å se en film som engasjerer og forfører deg fra start til slutt. Andre måtte se den. Derav artikkelen.

Noen entydig konklusjon kan jeg dessverre ikke servere dere. Akkurat hvorfor det fungerer, tror jeg ikke engang Richard Kelly forstår. Hans andre film, Southland Tales, kan hvertfall tyde på det. Muligens er dette bare enda en av filmens styrker: Universet er så sammensatt, så gjennomført, og utformet med så mye kjærlighet at enhver seeropplevelse blir ubeskrivelig unik. Ved å la formen være såpass åpen tillates seeren selv å fylle ut de manglende delene; og hvilken tolkning er vel mer overbevisende enn din egen?

Donnie Darko gjør meg nostalgisk. Den markerer bruddet med et liv fylt av filmatisk likegyldighet. Derfor føler jeg at jeg skylder den såpass – en artikkel og en oppfordring om at også du, kjære leser, vil sette deg ned og se Donnie Darko. Har du allerede sett den - ta et gjensyn. Vis den til barna dine, venner, uvenner og kjente. Den er kanskje ikke for alle, men vinen smaker som kjent best når den ikke er vannet ut.

Fotnoter:

₁: Det kan være nyttig å påpeke at filmen foreligger i to ganske forskjellige utgaver. Originalversjonen har størst tolkningspotensial og er kvarteret kortere enn director’s cut-utgaven som kom i 2004. Sistnevnte inneholder en rekke utelatte scener, alternative musikkvalg (blant annet den katastrofale avgjørelsen å erstatte åpningslåta ”The Killing Moon” med INXS’ langt tammere ”Never Tear Us Apart”) samt utdrag fra den fiktive boken ”Philosophy of Time Travel”. Om DC-versjonen virker oppklarende eller overforklarende får være opp til den enkelte seer å avgjøre.

₂: Med unntak av hodebevegelser, og der Frank, som kjæresten til Elizabeth (og altså ikke selve Frank), går ut av bilen.

₃: “Deus ex machina” er en fortellerteknikk som direkte oversatt betyr noe sånt som ”gud av maskinene”. Det viser til situasjoner der protagonisten står overfor et tilsynelatende uløselig problem, og en ”guddommelig inngripen” redder ham ut av situasjonen.

₄: Dette refererer til en senere scene i filmen, der Donnie skyter Frank (da som kjæresten til Elizabeth) i øyet etter å ha sett Gretchen bli påkjørt og drept.

Kilder:

- Redmond, Sean (red.): Liquid Metal. The Science Fiction Reader
- Kommentarsporet på “Donnie Darko: Director’s Cut”
- Wikipedia
- IMDb

PS! Har du lyst til å leke mer i Donnies univers, anbefales filmens nettside.